Roma, på årsdagen for kongregasjonens grunnleggelse 2019

„Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt.
For uten meg kan dere ingen ting gjøre”.
(Joh 15,5)

Kjære søstre
og medlemmer av Apostolat Fellesskapet, St. Elisabeth,

Årets jubileum for kongregasjonens grunnleggelse og hl. Kosmas og Damians liturgiske minnedag, fører tankene våre til tiden rundt grunnleggelsen av vår kongregasjon, og til konkrete personer, altså: moder Klara, moder Franziska, Mathilde og salige Maria Louise. Feiringen får oss til å reflektere over den åndelige arv, som våre mødre har overgitt oss. Samtidig blir vi bevisste på, at arven, kan bli gitt til oss, takket være våre mødres relasjon med Jesus – vintreet – som er kilden for alt liv og virke.

Jesu ord ”Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt” (Joh15,5b) får særlig betydning. Jesus lærer oss, at vårt menneskelige liv blir fruktbart og lykkelig, fordi vi, ved dåpen blir innpodet på „vintreet”, som er Han selv, og vi blir værende i enheten med Ham. Derfor trenger vi troen, som hjelper oss å plassere de åndelige sider på første plass, og styrke oss, til å ta på oss utfordringer med ustanselig bønn og omvendelse.

Når vi minnes våre grunnleggere, tviler vi ikke på deres sterke tro og relasjon til Jesus. Han har hatt første plassen i alt de har gjort. Salige Maria Louise skrev til sine søstre: „Vi ser det som den viktigste oppgaven i vårt liv å oppfylle pliktene våre trofast og samvittighetsfullt av kjærlighet til Gud” (1.08.1869). Denne setningen understrekker utvilsomt deres utgangspunkt – å se alt i Guds lys. Han har alltid vært, for dem, den åndelige krafts kilde. Takket være denne kraften, kunne de påta seg stadig nye oppgaver, og „de nødlidende har meldt seg selv, og de har bedt om støtte” (Fra moderhusets kronikk i Neisse 1842-1854). Deres kjærlighet til Jesus, daglig iver i sitt åndelige liv, trofasthet, til og med i små og uvesentlige saker, – men viktige nok for Gud, – har gjenspeilet seg i deres leve- og arbeidsstil. Ved årsberetningene, kunne salige Maria Louise glede seg over søstrenes- og sitt eget arbeids frukter, og beskrive det gode, de har gjort. I sine rapporter, skrev hun: „Pleie av de syke- og lidende i ambulatoriske pleie, i deres egne hjem og blant deres familier, har vist seg å være velsignet og nyttig også i år. Gjennom vårt veldedige arbeid, har vi bragt trøst til mange familier, rammet av ulykke og nød.” (Neisse, 31.12.1869). Søstrene har aldri spart sine krefter eller sin tid, men delt alt med sin neste. Gud har jo selv styrket og velsignet dem.

Kjære søstre og medlemmer av Apostolat Fellesskapet, St. Elisabeth. Det vi lærer av våre grunnleggeres eksempel, det er deres høye åndelige nivå og deres nære samvær med Jesus, og deres dype tro, som også inspirerer oss til å arbeide for å bære rik frukt. I hl. Johannes’ Evangelium minner Jesus oss om, at når vi en gang har blitt rotfestet i det „vintreet”, må vi bli værende hos Ham og la oss renses fra det, som hindrer oss i å bære frukt. Vi må, som hl. Johannes Paul II sa en gang,: „kreve mye av oss selv”, ivrig omsette løftene våre i handling og begynne hver dag med fornyet iver, selv om det skulle kreve forandring av vår tanke- eller levemåte. Vi må hengi oss til Gud. I kontekst av denne festen, må vi spørre oss selv: hva slags frukt bringer min tro? Er fruktene av mitt arbeid med mitt selv, synlige? Hvordan er min omsorg for mitt åndelige liv? Kan det være slik, at jeg mekanisk utfører mine åndelige plikter, deltar i visse praksiser, men hjertet mitt forblir langt fra Jesus? Bygger jeg ikke mine egne verdiers- og reglers verden, som mange ganger går på tvers av Konstitusjonene og ordenslivets normer? Ulmer ennå flammen fra brudekjærlighet, i mitt hjerte, eller er livet bare vanens rutine, livet fra dag til dag? Jesus sier: „den som blir i meg, bærer mye frukt”. Det er jeg, som må passe på kjærlighetens, entusiasmens og min tros åndelig blikk. Jeg må sørge for å være forenet med Jesus, for da blir det ikke vanskelig å ta på seg nye oppgaver, skifte hus eller ta imot et annet menneske med kjærligheten. Hvis jeg gir hele mitt liv til Jesus, vil jeg ikke prøve å overta kontrollen, for å få det godt og bekvemt. Jeg kommer heller ikke til å realisere mine egne planer, men hengivent og offervillig, kommer jeg til å forsøke å fullføre Guds vilje. Guds vilje er å motta alt etter Hans plan, selv om det skulle bety lidelse, smerte, slitt, avkall, arbeidets monotoni og mangel på fredstillelse av egne behov. Til og med kan det medføre å bli glemt eller misforstått. Trofast væren hos Ham skal gi oss styrke til å bære god og mangfoldig frukt.

En avsaget gren fra vintreet, kommer aldri til å bære frukt, fordi den visner og forgår. Derfor må vi bestandig ransake vår samvittighet, stille oss spørsmålet – er jeg enda „den levende grein”, altså fast innpodet på „vintreet”? Øser jeg fra Eukaristiens, bønnens, Bibelens og hl. sakramenters kilde? Kanskje søker jeg trøste i denne verdens goder, øyeblikkets gleder; lykken som „sprekker som en såpeboble”? Verden frister oss virkelig, den virker attraktiv, som alt det som står i butikkvinduet.  Der ser vakkert og herlig ut, men dessverre, fort, viser det seg å være oppskrytt, fordi det er bare kallet til å påta seg utfordringer, avkall og offer, som gir mening til vårt liv. Derfor kan vi si etter hl. Augustin: „etter ett valg, må jeg velge hver dag”. Kristus selv minner oss om at den som har lagt hånden på plogen, må ikke se seg tilbake (jfr. Luk 9, 62). Jesu ønske er at vi skal holde ut sammen med Ham, inntil enden, i gledens og jubelens øyeblikk, men også i øyeblikk med vanskelige erfaringer, lidelse og fristelser. Han har alt forberedt for oss den store pris – „den som holder ut til enden, skal bli frelst” (Mark 13,13) – denne utholdenhet er frukten av vår kjærlighet til Jesus, som elsket oss først.

Kjære søstre og medlemmer av Apostolat Fellesskapet, St. Elisabeth, la oss huske på vår Mesters ord i dag: „Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer” (Joh 15,16). Måtte Guds velsignelse ledsage oss i hver stund, for at vi, styrket med himmelsk nåde, kan bære god frukt i vårt liv, så vi blir „jordens salt og verdens lys” (jfr. Matt 5, 13-14). Jeg ønsker dere trofasthet i hverdagens oppgaver og det personlige kallet, tålmodighet i vanskelige erfaringer og ydmykheten til å ta imot Guds vilje, som leder oss til frelsen, når oppgaven er riktig mottatt og fullført. Måtte våre grunnleggere og hellige søstrene – i dag allerede Guds tjenerinner – gå i forbønn for oss hos Gud.

Ved denne fine anledning, takker jeg dere, kjære søstre og medlemmer av Apostolat Fellesskapet, St. Elisabeth, for bønnens gave og tilsendte gratulasjoner i anledningen navnedagen min. Idet jeg ønsker å forenes med dere i felles feiring av våre elisabethanske fester, forsikrer jeg om min bønn. Jeg sender hjertelige hilsener også fra søstre fra generalledelsen og alle beboere i generalatet,

deres hengivne i Herren
Moder Samuela Werbinska
generalsuperior