Jesu Hjerte kult som kilde til hjertets formasjon i vår tjeneste for Gud og mennesker
Hjertets symbolikk er dyp og forståelig for alle generasjoner. I bokstavelig forstand betyr hjerte en sentral kroppsdel, fysisk liv. Men det finnes en metaforisk betydning i tillegg til den anatomiske. Og det er den betydningen vi bruker til daglig. Det som vanligvis forbindes med følelser, kjærlighet, vennskap og tillit. Vi sier at noen har et hjerte hardt som stein, eller kaldt som is, og noen mennesker har et hjerte av gull. Vi ser etter mennesker med et åpent hjerte. Derfor symboliserer hjertet vår sårbarhet og vår evne til å elske. Det gjenspeiler våre ønsker og erfaringer.
Men i bibelsk tradisjon (og også innen litteratur, kunst og folkelig visdom) har hjertet en enda bredere og dypere mening. Det symboliserer ikke bare kjærlighet og liv, men hele menneskets indre. Hjertet er sinnets og minnets sete, de intellektuelle prosessers hjem, beslutningstakningens sentrum, det sted der mennesket er mest seg selv. Menneskets handlinger har også sitt opphav i hjertet. Viljen og beslutningen om å gjøre noe fødes i menneskets hjerte. I hjertet møtes ånd, sjel og vilje, dvs. følelser, lidenskap og instinkter. Hjerte, som „gir også om natten rettledning”[1] taler om samvittighet. Hjertet er kilden til alt det et menneske er, eller hva det bestemmer seg for å bli, eller hva det skal gjøre. Hjertet er ganske enkelt vårt jeg.
I tillegg til å være det mest intime menneskelige senter, et tegn som signaliserer hva som er det dypeste i en person, er hjertet også et sted for åpenhet mot evigheten, en møteplass mellom menneske og Gud. I hjertet oppstår ærefrykt og hengivenhet for Gud. I hjertet omvender man seg til Gud. I hjertet søker man etter Gud, tjener Ham, ærer og elsker Ham. Det er i hjertet Gud gir seg til mennesket, og – som bemerket av St. Augustin – det er urolig inntil det finner Gud, som det kom fra.
[1] Jfr. Salme 16,7