Roma, på høytiden for den hellige Elisabeth og på festen for den salige Maria Louise, 2020

Kjære søstre og
medlemmer av Apostolat fellesskapet St. Elisabeth

 I år faller den hellige Elisabeths høytid i den alvorlige og smertefulle erfaringen av coronavirus-pandemien, som har gjestet i verden og raskt spredt seg nesten over alle land. Egentlig har ingen epoke vært fri for sykdommer, lidelser eller vonde erfaringer. Slik var den hellige Elisabeths tid heller ikke enkel å leve i. Også da strevde menneskene med mange militære konflikter, smerte, epidemier og fattigdom. I det den hellige Elisabeth øste fra Kristi lære, Han som kaller til å være „verdens lys” og „jordens salt” (jfr. Matt 5,13-14), forsøkte hun å støtte og styrke de nødlidende.

I forbindelse med dagens feiring ønsker vi igjen å sette blikket på den hellige Elisabeth, for å ytterligere forstå hvor hun tok styrke fra for å gjøre godt og dele barmhjertighet, spesielt med dem, som ingen elsket. Den hellige Elisabeth tok disse ordene til Jesus til sitt hjerte: „Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør…” (Matt 5,16). Hennes modige og barmhjertige holdning indikerer at hun prøvde veldig hardt å adlyde sin Guddommelige Mester og tillot å bli formet av Guds Ord. Elisabeth forsto at for å være „lys” for andre, må man først ta vare på sitt kyske hjerte, idet man nyter av Jesu nærhet, og deretter dele dette gode ved å hjelpe andre. Hun var i stand til å vie tid og styrke til andre. Hun delte barmhjertighet, som er „Guds kjærlighets unike og vakreste ansikt. Den er Guds svar på ondskapens, dødens og syndens mysterium(p. T. Jaklewicz).

Som den hellige Edith Stein bemerket, prøvde vår skytshelgen å „forme livet sitt slik, at det ble behagelig for Gud. Det var et mål, som hun – i kampen mot sin egen natur – ikke bare søkte for seg selv. Bevisst og med samme ubøyelighet prøvde hun å påvirke sine omgivelser” (E. Stein 1932). For henne var det viktigste å uttrykke kjærlighet i konkrete gester overfor Gud og sin neste. Derfor var bønn viktig i livet hennes. „Den hellige Elisabeth søkte og fant Guds nærhet i sin daglige bønn… i Guds nærhet følte hun myndlingenes nærhet” (sr.A.E.Kędracka; Święta Elżbieta Węgierska s. 127). Denne erfaringen av Guds kjærlighet og hennes dype bønneliv gjorde henne i stand til å dele kjærligheten sin med andre. Elisabeth, gjennom sin svært nære kontakt med Gud, var Jesu sanne lys. Hun var en levende refleksjon av Hans ansikt, for „Kristus i henne var så til stede, at som et menneske, passerte hun gjennom verden, idet hun lignet Kristus” (sr.A.E.Kędracka; s.127).

Den kristne må anerkjennes i verden „ved gode gjerninger”, ikke bare av intensjoner eller vakre ord. Nestekjærlighet manifesterer seg i oppfyllelsen av barmhjertighetens gjerninger. Vi kommer nemlig til hjelp for vår neste i hans kropp og sjels behov (jf. KKK 2447). Ved å gjøre godt mot andre, etterlater vi et merke; vår gest, vårt smil, vår utstrakte hånd mot vår neste, er tegn på Guds kjærlighet. Gjennom våre handlinger kan andre se Gud, erfare Hans godhet, barmhjertighet og sannhet. Jesus sier: „slik skal deres lys skinne for menneskene” (Matt 5,16), og oppfordrer oss til å vitne om Ham. Det handler ikke om å vise eller skryte av hva vi gjør for andre, for å bli applaudert og priset. Jesus oppfordrer oss til å hjelpe andre å forstå dybden av verdien av å gjøre det gode i vårt liv og våre handlinger. Hvis det gode i oss kommer fra vår forening med Gud, blir nedsenkningen i Hans kjærlighet en kilde til lys for andre og en oppfordring til å bli med oss og leve som Kristus. Jesus er Mesteren for mange: Han rørte de syke, lente seg over krøplinger, matet folkemengdene, snakket med syndere og gikk gjennom livet ved å gjøre det gode. Han ønsket aldri å bli beundret. Han gjorde alt, fordi Han elsket, brydde seg om mennesket og ønsket det godt. I dag sier Jesus: „gå du og gjør som han” (Luk 10,37). Det er opp til meg om jeg ønsker å påta meg denne veien, og om det jeg gjør, vil være oppriktig og fullt av kjærlighet og hengivenhet. Jesus trenger troende, åpne og villige mennesker som, midt i verden, vil sende ut Hans lys.

Den hellige Elisabeth „har alltid vært dypt forankret i verden rundt henne og i hendelser, som i sin tid var fylt av angst og stormer, for å bringe fred til folk, og som mottoet for hennes liv var, for „å gjøre dem glade”. (sr.J.I. Adamska; Miłosierdzie, ubóstwo, radość s. 146). Etter hennes eksempel er vi kalt til å gi smak til et liv som har begynt å miste mening, til å bringe håp inn i folks hjerter, der det har kommet avskrekkelse, fortvilelse, og frykt. Dessverre skjer det, at vi noen ganger blir maktesløse overfor menneskelig fattigdom, spesielt når lidelsen er dyp og påvirker mange mennesker. La oss da, i vår hjelpeløshet, ty til det håpet, som strømmer fra troen.

De siste månedene har bekreftet hvordan den hellige Elisabeths liv ble en inspirasjon og oppmuntring til kongregasjonens mange søstre og medlemmer av Apostolat fellesskapet St. Elisabeth til å være involvert i kampen mot Covid-19 på forskjellige måter. Også søstrene i vår kongregasjon har blitt rammet av denne sykdommen, men takk Gud for at de fleste har blitt friske. Dessverre har noen søstre gått til Herren på grunn av Covid-19, så vi ønsker å omfavne dem spesielt med bønn. I dag, på vegne av generalledelsen og meg selv, vil jeg takke alle søstrene i kongregasjonen som tjenestegjør i forskjellige land, for deres ekstraordinære iver i kampen mot pandemien. Søstrene og medlemmene av St. Elisabeths fellesskap har intensivt sluttet seg til bønn og tilbedelse, for å be om Guds Barmhjertighet for verden i denne vanskelige tiden. Med all takknemlighet vil jeg understreke mange søstres ekstraordinære innsats. Engasjert og omsorgsfullt har de drevet sykehjem for barn, unge med nedsatt funksjonsevne og eldre. Det var en stor utfordring å sørge for at de vi passet på var i trygghet.

En svært stor gruppe søstre har vært involvert i å dele ut mat til de fattige i disse vanskelige månedene. Søstrene har offervillig prøvd å hjelpe de fattigste, som befant seg på gata, men også de eldre og ensomme, som ble etterlatt i hjemmene sine uten levebrød. Mange søstre har jobbet på sykehus denne tiden. En annen stor gruppe søstre begynte å sy nødvendige munnbind. Det har vært mange initiativer, søstrene har forsøkt å hjelpe andre som så dypt har erfart lidelsens, smertens og fryktens kors. Denne vanskelige pandemitiden har bekreftet og vist oss, at jo mer vi som konsekrerte personer er innlemmet i Gud, jo mer, som den hellige Elisabeth, er vi i stand til å hjelpe andre.

Kjære søstre og medlemmer av Apostolat fellesskapet St. Elisabeth, i det vi betrakter vår beskytter, la oss lære av henne å oppfylle Evangeliets invitasjon til å være „verdens lys” og „jordens salt”. Tidligere generasjoner „erfarte kraften av hennes forbønn for Gud og hentet inspirasjon fra hennes liv. Måtte hun, barmhjertighetens engel, trøste og hjelpe oss, selv i vår tid, full av bittert ytre og åndelig fattigdom” (sr. J.I. Adamska; Miłosierdzie… s.124). I anledning feiringen ønsker jeg alle mye styrke, entusiasme, glede og utholdenhet til å dele det gode, oppmuntre dem, gjenopprette et smil på ansiktene og ta vare på de trengende. La den hellige Elisabeths ånd leve videre i våre hjerter.

Jeg forener meg med dere i våre feiringer og sender dere hjertelige hilsener fra søstrene i generalledelsen og fra beboerne i vårt hus. Jeg forsikrer dere om vår forbønn,

deres hengivne i Herren
Moder Samuela Werbinska
generalpriorinne