Å eldes med ynde

Hjelp meg å eldes med ynde, Herre! Mens jeg ber disse ordene, smiler jeg av meg selv, for ynde, fysisk ynde, finnes det av en eller annen grunn ikke. Leddene er stive og bevegelsene trege. Ungdommens smidige spenst er vekk; de raske reaksjonene, de ledige bevegelsene da hver muskel var en del av et veltrent hele. Årene har krevd sitt, og den slags ynde er et tilbakelagt stadium for mitt vedkommende.

Det er indre ynde jeg ber om, Mester, å kunne være takknemlig for det som svant. Jeg kaller fram igjen, de glade, stundene, lykkelige minnene, opplever jubelfylte hendinger og flyktende triumfer. Livet har vært langt, men godt. For alt dette og mye mer takker jeg deg.

Og så ber jeg om humorens ynde. Hjelp meg fremdeles å se det humoristiske i livet, å kunne le av en vits, ja vitse litt selv, og smile når jeg famler etter penger i portemoneen, eller når hukommelsen hopper over et hakk på tannhjulet.

Til slutt ber jeg om tålmodighetens ynde, å kunne vente med håp og holde ut inntil enden og ikke bli etter på siste etappen av løpet, fordi noe i karakteren svikter. Rusk i meg inntil jeg virkelig interesserer meg for tingene rundt meg, ja, dagens begivenheter på verdensplan også. La meg ikke skrumpe inn til et lite hylster fylt med egeninteresse. Hold meg levende og våken til sinns, selv om kroppen ikke lenger lystrer så kvikt.

Herre, hjelp meg å eldes med ynde.