Kjære søstre
og medlemmer av Apostolat fellesskapet St. Elisabeth,

Nok en gang feirer vi påske. Hendelsene og Jesu seier over synd, ondskap og død fyller oss på nytt med håp. Vi kjenner på gleden og feiringens atmosfære, og vi bærer stemningen med oss i hele påsketiden. Slik forlenger vi gleden ved disse viktige hendelsene. Oppstandelsens sannhet berører vårt hjerte, og blir en personlig erfaring for hver enkelt av oss. Han, som stod opp – den levende Kristus, – kommer til oss i Eukaristien og fyller våre hjerter med kjærlighet og fred. Hver hl. Messe er feiring av påskenattens begivenhet.

Oppstandelses kveld viste Jesus seg for disiplene. De opphold seg bak låste dører i øverste etasje. De var livredde. Jesus ville styrke dem og fylle dem med glede. Han sto iblant disiplene, og viste dem Sine gjennomborete hender og Sin side, som klare bevis på Sin triumf over synden og døden. Jesu legeme var forvandlet og herliggjort, og det helt uten smerter og lidelse. Hans sår var skinnende. Fra dem kommer nå enhets, tilgivelses, freds og kjærlighets nåde. Han, som er „Fred”, forstod sine disiplers sorg og frykt helt ut. Han hilste dem med «fred være med dere» og velsignet dem. På ukens første dag åpenbarte Jesus seg for disiplene, på samme sted som ved det siste måltid: „Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir” (Joh 14,24). Jesu fred er en helt annen gave enn den verden gir menneskene. Den oppstandne stod midt iblant dem. Det ble en kilde til fred i deres hjerter. ordene Hans trengte inn i disiplenes indre, med Sin fred. Han ga dem gledens fylde, og de fikk kraft til å møte den vanskelige situasjonen de befant seg i.

Kjære søstre og medlemmer av Apostolat fellesskapet St. Elisabeth, påsketiden får oss til å innse, at fred er en gave, som Den oppstandne Herre ønsker å skjenke oss. Han sier til oss i dag, som til disiplene i matsalen: „Fred være med dere”. La oss åpne våre hjerter og motta denne gaven. Bare Jesus kan gi oss den sanne fred, som strømmer imot oss. Freden kommer av vårt nære forhold til Ham. Den fjerner misnøye, fortvilelse, frykt, skuffelse og sorg, og fyller vårt hjerte med nytt håp. Verken et menneske, eller en annen skapning har slik makt. Jesus samarbeider med oss ved å si: „Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn” (Matt 5,9). Kristus er vår „Fred”. Han har gjort oss til Guds barn, og ønsker at vi skal være fredens folk og bære freden med oss: „et dyrebart gode, gjenstand for vårt håp og etterlengtet av hele menneskeheten”. (pave Frans 1. januar 2020). For å kunne bringe fred, må vi begynne med å akseptere oss selv, og stedet der vi kommer til å leve og tjene, og utvikle takknemlighets ånd og evne til å sette pris på enkle ting og hverdagslige situasjoner. Det å være fredens folk betyr ikke å ha såkalt “hellig fred”, løpe vekk fra ansvar, sitte på et komfortabelt sted eller lage sin egen plan for livet. Det er evnen til å akseptere og løse spesifikke problemer, og dele av det gode, til og med av sin sinnsro, med andre. Guds fred utelukker ikke livets konflikter, vanskelige situasjoner eller spenninger, men gir oss styrke til å overvinne vanskelighetene som oppstår.

Kristus oppfordrer oss til å ta ansvar for fred i verden, noe vi nettopp kan gjøre gjennom daglig bønn. Kanskje føler vi sinne, ergrelse eller irritasjon, når vi hører om kriger, vold, hat og feilaktige beskyldninger. Så kommer hl. Paulus oss til hjelp og sier: „La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode” (Rom 12,21). Jesus inviterer oss også: „Elsk deres fiender og be for dem som forfølger dere” (Matt 5,44). „Freden <<skal uopphørlig bygges opp>>, den er en reise som vi gjør sammen, og et stadig strev etter det gode som tjener oss alle, sannhet og respekt blant folk. Å lytte til hverandre kan lede til gjensidig forståelse og respekt, og evnen til å se sin bror eller søster i sin fiendes ansikt.” (pave Frans 1. januar 2020). Åpenhet for andre, forståelse og det gode vi gjør, vil la oss beholde fred i vårt hjerte og la oss dele den med andre. La oss ha mot til å være talsmenn for den sanne freden, som er Kristi gave, basert på kjærlighet, enhet og tilgivelse.

Salige Maria Louise ønsket ofte søstrene fred i hjerte. Hun skrev til dem: „Jeg ønsker søstrene fremfor alt fred med Gud, dere selv og deres neste. Hvis dere er heldige og har fred, be Gud inderlig om at denne fred skal være i deres hjerter for alltid” (31. desember 1868). Hun var dypt overbevist om, at freden bygger fellesskap, styrker gjensidige relasjoner og bidrar til det gode. I det kyske hjertet utvikles fred, der bygger vi relasjoner til Gud, og derfor er det så viktig, at vi tar vare på vårt sakramentale liv, at vi lever i den helliggjørende nåden, så vårt hjerte er kyskt. La oss være mer oppmerksomme under samvittighetsransakelse og hyppige gå til botens sakrament, som er veien til å forenes med Gud og forsones med andre. La oss sette pris på dette sakramentet, der Gud på nytt styrker oss med Sin nåde. Salige Maria Louise skrev i brevet til mesterinne søster M. Teresa Lorenz: „Jeg er etter skriftemålet, virkelig lykkelig, fordi jeg er overbevist om at Gud er min gode Far, og ser på meg med kjærlighet” (15. september 1860). Disse ordene viser hvor stor gave, for vår salige medgrunnlegger, botens sakrament var, og hun gikk med tro og glede til skrifte.

Kjære søstre og medlemmer av Apostolat fellesskapet St. Elisabeth, i felles feiring, ønsker vi for hverandre, at håpet som strømmer fra Kristi tomme grav kan fylle oss med slik kraft, at vi tror, at Gud er nær oss, elsker oss og aldri forlater oss. Måtte omsorgen for vår åndelige utvikling føre til styrke i vårt forhold til Jesus, så vi fullkomment og personlig forenes med Ham, slik at Kristi fred kan herske i vårt hjerte (jfr. Kol 3,15). Måtte Den oppstandne Kristus fylle oss rikelig med Sin nåde. La oss skape, gjennom disse gledelige øyeblikkene, gjensidig respekt og kjærlighet i våre fellesskap og familier, og overlate dagen i dag og morgendagen til Ham.

I åndelig enhet med søstrene og medlemmene av Apostolat fellesskapet St. Elisabeth, sender jeg mange varme ønsker, også fra generalrådsøstrene og hele søster fellesskapet i generalatet,

deres hengivne i Herren
Moder Samuela Werbinska
generalpriorinne