Roma, på årsdagen for kongregasjonens grunnleggelse 2021

Kjære søstre,
og medlemmer av Apostolat Fellesskapet St. Elisabeth

Det 179. jubileet for kongregasjonens grunnleggelse, samt hl. Kosmas- og Damians liturgiske minnedag, feirer vi med takknemlighet. I dag takker vi Herren Gud for alle nådegaver vi hår fått de siste årene, spesielt all omsorg for kongregasjonens virksomheter og for godheten våre søstre og medlemmer av apostolat Fellesskapet St. Elisabeth møter. Vi vet, at vår kongregasjon, i historiens ulike perioder, har også gjennomgått svært vanskelige år. Den har likevel fungert og utviklet seg, takket være modige søstre gjennom mange generasjoner.

Vi forbereder oss, for tiden, til saligkåring av våre martyr søstre, søster M. Paschalis og hennes IX ledsagere. 1. juni 2021 ved ordinært møte i Kongregasjonen for Helligkåringer, som er satt sammen av kardinaler og biskoper, gav de sin aksept av prosessen før saligkåringen. Hele prosessarbeidet, på romersk nivå, ble fullført ved dekretet om våre søstres martyrdød, undertegnet av pave Frans 19. juni 2021. Dokumentet tillater å saligkåre dem.

Vi gleder oss og er stolte over at våre søstre, av kjærlighet til sin Brudgom, ikke nølte med å gi sine liv for å forsvare unge jenters verdighet, eldre og syke pasienter og sin egen kyskhet. I deres liv var kjærlighet til Kristus og andre mennesker det viktigste. De visste, at den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for Kristi skyld, skal berge det (jfr. Luk 9,24). Selv om mange kanskje trodde, at de hadde tapt ved å dø, var seieren på deres side, fordi det var deres vei til hellighet.

Kongregasjonens medgrunnlegger, moder Franziska Werner, ønsket sterkt, at alle søstrene skulle bli frelst, og hun uttrykte det med ordene: „Mine kjære søstre, jeg vil så gjerne se dere igjen som salige i himmelen” (Rundskriv, 25. februar 1878). I dag, med de samme ordene, snakker moder Franziska til oss, sine åndelige døtre. Hun byr oss til innsats; trofast holde ut på den valgte veien og ikke godta middelmådighet, men strebe hellighet. Moder Franziskas ord er en påminnelse om Guds ord, som innbyr mennesket til å være hellig: „Dere skal være hellige, for jeg, Herren deres Gud, er hellig” (3 Mos 19,2). Den katolske kirkes lovbok minner også om, at: „Alle kristustroende skal i overensstemmelse med egen stilling sette inn sine krefter på å føre et hellig liv og på å fremme Kirkens vekst og deres stadige helliggjørelse (kan. 210). Kallet til hellighet er et privilegium og en oppgave. Vi skal bli menn og kvinner med generøse hjerter. Det vil si, at vi skal gjøre godt og kunne tilgi, elske, møte andres behov, leve moralsk og sannferdig og bli fullkomne, slik vår himmelske Far er fullkommen (jfr. Matt 5,48).

I vårt daglige liv, ser vi så mye ondskap rundt oss, og vi kan komme til å tvile og spørre oss selv: er det mulig å være en helgen i dag? Er det mulig å nå fullkommenhet, som Gud innbyr oss til? Pave Frans skriver: „Vi blir ofte fristet til å tro, at hellighet bare er forbeholdt dem, som har mulighet til å trekke seg fra vanlige aktiviteter for å bruke mye tid til bønn. Men slik er det ikke. Alle er vi kalt til hellighet, ved å leve våre liv med kjærlighet, ved å være vitner i våre daglige aktiviteter, der vi befinner oss.” (Gaudete et exsultate, 14). Vi må forstå hva hellighet betyr. En helgen er ikke en som lever utenfor tidens realiteter, uten ansvar for omgivelsene, i et vakuum med øynene festet på himmelen. Den er en person som virkelig lever i sin samtid, kan stadig starte på nytt, omvende seg, utføre sine daglige oppgaver og gjøre godt overfor andre.

Det er viktig å åpne oss for Den Hellige Ånds inspirasjon, som gjør oss i stand til å etterleve den dype troens gave, i møte med verdens og satans fristelser. I disse kampene er selvfornektelse, askese og streben etter forening med Gud avgjørende, spesielt når vi lider vanskeligheters kors. Vi må ikke gi opp, men hele tiden strekke oss etter de midler, som vil hjelpe oss til å oppnå hellighet. Vi må motta sakramentene ofte, ta ansvar for vårt bønneliv, trofast leve etter de evangeliske rådene og sjenerøst utføre våre plikter og barmhjertighetsgjerninger. I livet må vi stille høye krav til oss selv. Pave Frans lærer oss også: „Ikke vær redd for å nå høyere. La deg bli elsket og satt fri av Gud. Ikke vær redd for å la Den Hellige Ånd veilede deg. Hellighet gjør deg ikke mindre menneskelig. Den er et møte mellom din svakhet og nådens kraft. I grunnen er det bare

«en sak som er trist her i livet: ikke å bli hellig», slik Leon Bloy sa” (Gaudete et exsultate, 34).

Kirken lærer oss å kjenne mange hellige. Blant dem er hellige Kosmas og Damian, våre grunnleggere og martyrsøstrene, søster M. Paschalis og hennes ledsagere. Utvilsomt er mot og styrke nødvendig i jakten på hellighet. Når vi ser på martyrsøstrene, blir ordene så virkelige: „Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine.” (Joh 15,13). De helliges liv og holdning er en oppfordring til å realisere kallet til hellighet og til stadig å klatre mot fullkommenhetens høyder. Det handler ikke om å kopiere andre hellige, fordi hver enkelt av oss er unik i Guds øyne. Hver enkelt av oss skal finne sin hellighets vei. La oss ta til oss moder Franziskas ønske og gjøre det til gjenstand for daglige reiser på kallets vei. Det er vår misjon. Den daglige oppfyllelsen av plikter, vanlige aktiviteter, utvikling i bønn og samtale med Gud og med mennesker. Det er min og vår måte å utvikles og vokse i helligheten. Det er ikke nødvendig å lete etter eksepsjonelle situasjoner, men daglig strebe for ønsket om å være hellig, slik at det gjennomsyrer vårt indre og alle aspekter av vårt liv og vår oppførsel. Det handler om utholdende og konkret arbeid med seg selv og sin vilje, og om dyder og kamp mot laster, ikke om ønsketenkning. Hvis livet mitt ikke er veien til hellighet, betyr det at jeg er på feil vei, og må snu så snart som mulig og komme på den rette vei. La oss anstrenge oss og ikke stoppe på veien, men la oss løpe helt til mållinjen, til himmelens mål. La oss be de hellige, som har gått foran, om å vise oss veien, gi oss mot, vise oss, at det umulige er mulig, og om å være nær oss i våre kamper for å oppnå hellighet.

Kjære søstre, og medlemmer av Apostolat Fellesskapet St. Elisabeth, når vi feirer dette jubileum for kongregasjonens grunnleggelse og i påvente av våre martyrsøstres saligkåring, la oss sammen ønske, at hver enkelt av oss blir fullkomne, slik vår himmelske Far er fullkommen (jfr. Matt 5, 48). Måtte Guds velsignelse, levende og sterke tro og motet til å stå imot det onde, ledsage oss på denne veien til hellighet. Måtte våre hellige beskyttere Kosmas og Damian, salige Maria Louise, Guds tjenerinner: søster M. Teodora og søster M. Włodzimira og ærverdige martyrsøstre beskytte oss og gå i forbønn for oss ved Guds trone.

Idet jeg ønsker å forenes med dere i felles feiring, forsikrer jeg om min bønn, og sender mange hjertelige hilsener også fra søstre fra generalledelsen og alle beboere i generalatet,

deres hengivne i Herren
Moder Samuela Werbinska
generalpriorinne