III. Jesu Hjerte-kult som kilde til hjertets formasjon i vår tjeneste for Gud og mennesker

3. Jesu Hjerte-kult i Kongregasjonens fromhetsøvelser

Jesu Hjerte-kulten var tilstedeværende i holdninger og fromhet hos St. Elisabethsøstrene helt fra begynnelsen av Kongregasjonens eksistens. For å forme holdninger som er uttrykk for Jesu Hjerte-spiritualiteten, brukte søstrene konkrete fromhetsøvelser – karakteristiske for denne andaktsformen.

• Vigselsbønnen til Jesu Hjerte

Våre grunnleggeres innvielse den 27. september 1842 til Jesu hellige Hjerte, uttrykker deres dypeste kjærlighet til Jesus, til Hans guddommelige Hjerte og deres kjærlighet til alle mennesker for Hans skyld. Den er eldre enn bønnen om oppofrelse av dagen som medlemmene av Bønnens Apostolat ber, og som den ligner svært på.

Innvielsesbønnen uttrykker våre grunnleggeres dype bånd til Jesu hellige Hjerte, som de av hele sitt hjerte ønsket å elske, hedre og etterligne. Ved ofte å repetere ord fra deres bønner, kan vi la denne livgivende ånd gjennomtrenge også vårt indre. Våre grunnleggeres sinnelag skal også være vår, slik våre Konstitusjoner lærer oss: „Vi forsøker stadig på ny å forene oss med våre grunnleggeres sinnelag, slik det kommer til uttrykk i innvielsesbønnen til Jesu høyhelligste Hjerte på grunnleggelsesdagen for vår Kongregasjon”.[1] Det samme gjør Ratio Institutionis.[2]

• Tilhørighet til Bønnens Apostolat

Tilhørigheten til Bønnens Apostolat – som er en katolsk koalisjon hvor medlemmene gjennom sine daglige bønner, arbeid, glede og lidelser, og andre former for andakt til ære for Jesu Hellige Hjerte engasjerer seg i arbeidet med å frelse verden – er en åndelige arv etter den salige Moder Maria Merkert. Hun etablerte kontakt med Fader Ramière, og mottok i 1865 et diplom som innebar at alle i vår Kongregasjon tilhører Bønnens Apostolat. Fra da av blir alle som trer inn i Kongregasjonen, medlemmer av Bønnens Apostolat. Dette er bekreftet av Moder Franziska, som skriver: „Hos oss er alle innført i Bønnens Apostolat fra første dag i Kongregasjonen. Vi trenger ikke noen spesiell mottagelse, fordi et diplom utstedt av Pater Ramière innebærer at vi fra ikledningsdagen, og for alltid, er deres medlemmer. Dette medlemskap forplikter oss til å forene alle handlinger med Det Guddommelige Hjerte. Bønnens Apostolat innbefatter et erkebrorskap for Jesu og Maria hellige Hjerter”.[3] Deltakelse i Bønnens Apostolat hjelper oss „å forene våre handlinger og vår daglige gjøremål med Det guddommelige Hjertes intensjoner”.[4] Moder Franziska viser også for søstrene hvilken Kristi rikdom som blir gitt gjennom medlemskapet Bønnens Apostolat: „Medlemmer i Bønnens Apostolat, som vi er blitt gjennom inntredenen i Kongregasjonen, får gleden av særlig nærhet til Jesu hellige Hjerte. Denne forening blir enda tettere gjennom soningskommunionen”.[5]

• Første fredager og soningskommunioner

Soningsspiritualiteten er nær knyttet til Jesu Hjerte-kulten. Dette har våre grunnleggere forstått. Moder Franziska oppfordret ofte søstrene til å la kjærligheten til Jesu Hjerte komme til uttrykk særlig gjennom soningskommunion på de første fredager, og – hvis det ikke var mulig – på den påfølgende søndag. I et brev av 11. april 1874 gis søstrene presise tilrådinger om praktisering av denne soningsformen: „På linje med andre kongregasjoner, ble den såkalte soningskommunion innført i moderhuset. På første fredag i hver måned mottar vi kommunionen som soning til Jesu hellige Hjerte for våre forsømmelser og lunkenhet og som soning for hele verdens synder”.[6] Moder Franziska var bevisst teologiske problemer knyttet til Kirkens disiplin på denne tiden[7]. I sine anbefalinger om soningskommunion beholdt hun en viss forsiktighet og understreker at „det er verken et pålegg eller en plikt (…) skriftefedre kan forby det”.[8]

Praktisering av de første ni fredager, som ble bekreftet av Kirken etter åpenbaringene til den hellige Marguerite-Marie Alacoque, har bidratt til økt iver. Hver første fredag i måneden gjennom utøvelsen av de fromme handlinger (skriftemål, soningskommunion, en soningshandling og åndelig fornyelse osv.) engasjerer en kristen seg i en indre strid for å ligne Kristus, samt bygge opp Jesu Hjertes Kongedømme gjennom aktiv kjærlighet. Grunnleggernes eksempel, og våre nåværende Konstitusjoner, gjør oss oppmerksomme på det faktum at „på hver fredag, men særlig på Jesu Hjertefredagen, minnes vi i botens og soningens ånd vår Herres frelsende kjærlighet”.[9]

• Eukaristisk tilbedelse og den hellige time

Jesu Hjertedyrkelse er nært forbundet med kult av det tilbedelsesverdige Sakrament og den hellige time på torsdag før den første fredag i hver måned. Våre grunnleggere praktiserte alltid bønn foran det hellige Sakramentet. De har vist dette i den første innvielsesbønnen til Jesu hellige Hjerte. „Guddommelige Jesu Hjerte, kunne vi gi Deg den samme tilbedelse, kjærlighet og hengivelse som Du selv har gitt Din himmelske Far og som englene viser Deg hver dag i alterets høyhellige sakrament”. [10]

Sammen med praktisering av eukaristisk tilbedelse hører den hellige time, for å forene seg meg Jesu dødsangst i Getsemane. Denne soningshandlingen, forankret i det eukaristiske offer, er et svar på den guddommelige Frelsers offervillige kjærlighet, og en tid for kommunion med Kristus i lidelsesmysteriet, i Hans smertefulle fiat til Faderen.

• Bønnen om oppofrelse av dagen

Bønnen om oppofrelse av dagen er en uatskillelig del av vår morgenbønn, og er den eldste form for praksis av Bønnens Apostolat: Å ofre seg på nytt til Gud hver dag i forening med Kristi offer, han som ga sitt liv for å frelse verden og kontinuerlig gir seg selv i det eukaristiske offer. Medlemmer i Bønnens Apostolat skal være apostler for Jesu Hellige Hjerte ved å leve for Ham og forene sine tanker, bønner, arbeid, lengsler og intensjoner med Hans. Denne akten fornyet daglig med forståelse og rett intensjon, er et viktig middel til et liv i forening med Kristus og fullkommenhet i klosterlivet. Ved dette praktiske uttrykket for personlig helliggjørelse, ved å ofre våre anstrengelser, bønner og lidelse i den Hellige Fars intensjoner[11] blir vi oss bevisst Kirkens store behov, noe som gjør at vi uttrykker våre bånd med Kristi stedfortreder og vår tilknytning til Peters stol. Vi vokser åndelig i en konstant bevissthet om tilhørighet til Kirken, som Ratio Institutionis minner oss om i § 3.2: „Vårt medlemskap i Bønnens Apostolat (fra 1865), som har sitt utspring i Jesu Hjerte-kulten, styrker våre bånd til Kirken og forplikter på en særskilt måte til bønn i hennes intensjoner”.[12]

• Inkludering i Erkebrorskapets Æresvakt

Vårt medlemskap i Erkebrorskapets Æresvakt er knyttet til praksisen med Timesvakt, eller Timer av nærvær hos Det guddommelige Hjerte. Det dreier seg om å ofre en fritt valgt time i løpet av dagen til Det guddommelige Hjerte, i en ånd av kjærlighet og soning. I løpet av denne timen med vanlig arbeid, som man prøver å utføre på beste måte, skal man våke ved Jesu Hjerte – huske på Hans kjærlige tilstedeværelse i Tabernakelet. Denne daglige asketiske praksis, som har som mål å øve seg i sinnet og i åndelig forening med Frelserens Hjerte, er et effektivt middel for å fremme et personlig forhold til Herren.

Alle disse praksiser er uten tvil et hjelpemiddel til å forme en autentisk Jesu Hjerte-spiritualitet og samtidig en verdifull måte å uttrykke vår personlige kjærlighet til Kristus.

sr. M. Agnes Nowak

[1] K 60.1.

[2] Ratio Institutionis (forkortelse RI) 3.2

[3] Moder Franziska Werners rundskrift 11.04.1874.

[4] Ibid.

[5] Ibid.

[6] Ibid.

[7] Som alle andre troende, kunne søstrene motta den Hellige Kommunion bare etter skriftefars tillatelse.

[8] Moder Franziska Werners Rundskrift 11.04.1874.

[9] K 60.

[10] Våre Grunnleggeres innvielsesbønn, Neisse -27. september 1842.

[11]Fra begynnelsen av sin virksomhet bestemmer Bønnens Apostolat – med Pavens anbefaling – bønneintensjoner for hver måned i året. I 1928 pave Pius XI innledet en ny praksis, hvor det ved siden av den hovedintensjon tilføyes en misjonsintensjon (som tar i betraktning verdens evangeliseringsproblemer).

[12] RI 3.2.