Roma, på høytiden for den hellige Elisabeth og festen for den salige Maria Louise, 2026

Kjære søstre,
Kjære medlemmer av Apostolatfellesskapet St. Elisabeth,

Den dagen da hele Kirken ærer den hellige Elisabeth av Ungarn, feirer vi vår kongregasjons hovedvernehelgen. Denne måneden minnes vi to store kvinner: den hellige Elisabeth, som gjennom århundrene har berørt mennesker med sitt livs eksempel, og den salige Maria Louise, medgrunnleggeren av vår kongregasjon. Inspirert av Den Hellige Ånd forsto hun sitt kall og levde ut karismen ved å hjelpe mennesker i nød. Kristi ord: «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg» (Matt 25,40), ble en inspirasjon for hele hennes liv. I likhet med Kristus ønsket hun å tjene dem som led, og viet med stor hengivenhet sitt liv til de fattige og syke. Hun nølte ikke med å oppsøke uhelbredelig syke under epidemier eller mennesker som manglet det mest nødvendigste. Hun besøkte også mennesker med en annen tro og pleiet menn, noe som på den tiden ikke ble sett på med velvilje. Hun lot seg ikke stanse av andres meninger eller kritikk, men brøt ned barrierer for å bringe hjelp og håp til mennesker i nød. Hennes holdning og åpenhet overfor syke mennesker tiltrakk seg snart unge kvinner. I den salige Maria Louise fant de støtte og et godt forbilde, og i likhet med henne ønsket de å gå ut til mennesker som trengte hjelp. I en vanskelig tid, da fattige ikke kunne regne med behandling på sykehus fordi slik omsorg var utenfor deres rekkevidde, kunne de alltid finne omsorg hos Maria Louise – sin kjære Mor, som de kalte henne – og hos hennes søstre.

Den hellige Elisabeths og den salige Maria Louises enestående eksempel på offervillig tjeneste for de fattige er blitt en oppfordring til hver og en av oss om å leve vårt kall i deres ånd og virkeliggjøre den barmhjertige kjærlighetens karisma. Deres omsorg for mennesker i nød var en sann tjeneste, preget av selvforglemmelse og villighet til å gå ut til andre for å lindre deres lidelser. I forbindelse med våre høytider får vi anledning til ettertanke og til å lytte på nytt til Kristi ord: «De fattige har dere alltid hos dere» (Joh 12,8). Disse ordene minner oss om at vi til alle tider har møtt mennesker i nød, og at vi fortsatt ser mennesker rundt oss som strever med å mestre livet. Nyheter om uhelbredelige sykdommer, jordskjelv i land langt borte og tragedier som rammer andre, budskapet om en nabos død eller synet av et menneske som ber om et stykke brød, kan ikke få være noe vi stiller oss likegyldige til. I et kristent perspektiv er det andre mennesket vår bror eller søster i nød. Møtet med et slikt menneske eller budskapet om andres lidelse bør vekke medfølelse i våre hjerter og føre oss til ettertanke: Er jeg, i likhet med Kristus, rede til å bøye meg ned over et menneske i nød, dele mitt brød, besøke den som er syk, og ganske enkelt vise meg som en bror eller søster?

Kjære søstre, kjære medlemmer av Apostolatfellesskapet St. Elisabeth. Kanskje bør vi også tenke enda dypere: Det er ikke bare andre mennesker som trenger vår hjelp. Vi også trenger tegn, anledninger og veivisere som viser oss veien til hellighet. Gud lar disse menneskene komme på vår vei, slik at vi først og fremst kan oppdage sannheten om oss selv. Hvordan reagerer jeg når jeg møter et menneske i nød? Hvilke tanker vekkes i meg? Hvilken konkret handling er jeg i stand til å gjøre? Klarer jeg å tre ut av min egen velordnede «lille verden» for å gi av min tid, mine krefter og min helse til mine medmennesker? Ser jeg virkelig Kristus i mennesket som kommer på min vei? Alt vi gjør mot våre medmennesker, gjør vi mot Kristus. Alt vi gjør for Kristi skyld, åpner himmelen for oss, i samsvar med Jesu løfte: «Den som gir dere et beger vann å drikke fordi dere hører Kristus til – sannelig, jeg sier dere: Han skal slett ikke miste sin lønn» (Mark 9,41). Gud krever ikke mye av oss, og han forventer heller ikke det umulige. Han inviterer oss til å samarbeide med ham ut fra våre evner – gjennom små, daglige handlinger utført med kjærlighet. Pave Leo XIV understreker at «ingen kjærlig handling, selv ikke den minste, vil bli glemt, særlig når den er rettet mot dem som lider, er ensomme eller befinner seg i nød, slik Herren selv gjorde i den timen» (DT 4). Vi kan utrette mye, skaffe oss en god utdannelse og bli betydningsfulle i menneskers øyne, men likevel stå der med tomme hender og sorg i blikket. Ved slutten av vår livsvei vil Jesus spørre oss om vår kjærlighet: Hvor mye godhet viste vi andre? Hvor mye støtte ga vi, og hvor mange milde og vennlige ord hadde vi til dem? Han er ikke opptatt av hvor mye vi har oppnådd i livet, hvilke titler vi har, eller hvilket arbeid vi utfører. Han vil ganske enkelt spørre hver og en av oss: Elsket du?

Kjære søstre, kjære medlemmer av Apostolatfellesskapet. Måtte den hellige Elisabeth og den salige Maria Louise gå i forbønn for oss hos Gud og be om de nådegavene vi trenger, slik at vi kan utføre oppgavene som er betrodd oss, med stor glede og gjennom våre liv vitne om den barmhjertige kjærligheten. Det er en kjærlighet som overvinner alle hindringer, bringer dem som er kommet langt fra hverandre, nærmere, forener fremmede, gjør fiender til våre nærmeste, krysser avgrunner som menneskelig sett synes uoverstigelige, og når inn i samfunnets mest bortgjemte kroker. Denne kjærligheten er av natur profetisk, den gjør underverker og kjenner ingen grenser. Fremfor alt er den en måte å forstå livet på og en måte å leve det på, skriver pave Leo XIV i sin apostoliske formaning (jf. DT 120). Jeg ønsker at våre liv må være fylt av en slik kjærlighet – en kjærlighet som forvandler våre omgivelser og verden.

I anledning disse høytidene sender jeg hjertelige søsterlige hilsener, også fra søstrene i generalledelsen og fra hele vår kommunitet. Jeg takker samtidig for all vennlighet, for bønnene og messeofrene, og for alle hilsener jeg har mottatt i anledning min navnedag og fødselsdag. Jeg forsikrer dere om at jeg husker dere i mine bønner.

I Jesu Hjerte kjærlighet
Sr. M. Rafaela Fischbach
generalpriorinne