Søster M. Rita Kozielska
Gud er umulig
Jeg kommer fra Gozdowo, en liten landsby i Polen. Navnet Rita fikk jeg ved ikledning. Jeg kom til Norge i 2010. Først bodde jeg i Oslo, og siden 2013 i Tromsø. Det er viktig for meg å være en søster for alle. Jeg elsker å være kateket og forberede barn til deres første hellige Kommunion. Mine oppgaver inkluderer også å oversette tekster fra polsk til norsk.
Kallet kom uventet og ut av ingenting. Jeg ville aldri være søster. Jeg drømte om å ha en mann, barn, et hus med en hage og en hund. Jeg har alltid vært en troende og kirkelig person, men behandlet Gud mer som den gode feen – Han var ikke min nærmeste. Jeg prøvde å holde fast ved budene og det var alt. Jeg hadde ikke noe nærmere forhold til Ham.
Jeg følte at dette var min livsvei
Det var først da livsproblemene mine startet, kjærlighetsproblemer og alle andre slags problemer og hjelpen ikke kom, at det ble veldig vanskelig for meg. Jeg fikk jo alltid det jeg ba om. Så jeg følte meg så dårlig mentalt og spurte stadig: «hvorfor skjer dette?» Og Han viste meg gradvis hvorfor. Det var i mitt tilfelle savnet etter kjærlighet. Antakelig ønsket Han meg for seg selv, og derfor kunne jeg ikke få alle de bagateller jeg var så opptatt av og så tørst etter. Så jeg begynte å gå i Messen mer og mer, praktisk talt hver dag. Jeg følte at jeg måtte være der – at det var der jeg fikk svar på mange spørsmål.
Jeg var usikker på avgjørelsen min
Jeg var aldri 100% sikker. Jeg husker bare at etter å ha fullført videregående, lurte jeg på om jeg skulle velge studier eller kloster. Selv om jeg etter en stund skulle innse at dette kallet kom fra meg selv og ikke fra Gud, ville jeg ikke gjort noe annet. Det eneste viktige for meg var å tjene Gud – og bare Ham. Jeg visste at jeg ikke kunne vente og måtte bestemme meg – jeg angret aldri. Jeg er veldig glad nå og nå vet jeg at jeg tok det riktige valget.
Det var noen tegn i mitt liv som gjorde at jeg valgte å følge denne veien
Flere prester begynte å spørre meg om jeg ville bli ordenssøster. Først blåste jeg i disse spørsmålene fordi jeg trodde det ville være en flukt. Men etter en stund viste det seg at Gud talte sterkere til meg, og så forble slike spørsmål i hodet mitt. Etter lang tid la jeg merke til Gud som person. Det gikk opp for meg at jeg ofte løper etter noen som ikke bryr seg om meg i det hele tatt, mens her har jeg En som elsker meg til døden, fordi Han oppsto fra døden for min skyld. Da denne sannheten nådde meg, tenkte jeg: “Gud, hvordan kan jeg gjengi deg alt dette?” – Jeg har erkjent at svaret er å vie meg helt til Ham.
Jeg husker en begivenhet som 12-åring. Jeg var sammen med tanten min i kirken. Kirketjeneren kom bort til meg og det første han sa var “Jeg tror du blir nonne”. På veien ut fra kirken spurte diakonen meg om det samme. Jeg løp bort og sa gråtende til moren min: “Jeg vil ikke bli nonne.” Men nå vet jeg at det var et tegn. Denne diakonen sa nemlig at han også fikk slike tegn fra Gud.
Jeg husker øyeblikket jeg fortalte mine nærmeste om min beslutning
Mitt valg var vanskelig for foreldrene mine. I begynnelsen gråt de, men alt dette med kallet mitt er mine foreldres fortjeneste. Jeg sa i bilen: “Dere, jeg tror jeg vil tre inn i et kloster.” Pappa sa: “Studer først, så snakker vi om det etterpå.” Med de ordene trodde han det ble avgjort og at klostertanker ville gå over. Nå er de forlikte og lykkelige med min beslutning – sier de. Det tror jeg også at de er, til tross for at jeg er deres eneste barn.
Så kom Norge i bildet
Jeg visste at det finnes elisabethsøstre i Polen, men da jeg møtte søstre fra den norske provinsen, gjorde de et godt inntrykk på meg. Jeg drømte om å reise ut i verden, et sted i utlandet. Jeg trodde på en måte at jo mer jeg ofret, jo mer kjærlighet – dette var min store drøm.
Det var vanskelig i begynnelsen
Da jeg kom til Norge var alt annerledes enn det jeg kjente fra før. Menneskelig sett, savnet jeg hjemmet mitt. Alt virket fremmed og det var umulig for meg å gjette følelsene til folk jeg møtte. I tillegg forstod jeg ikke det nye språket og lengtet etter Polen. Først for to år siden snakket jeg med en som også har en annen bakgrunn – han hjalp meg å forstå hvorfor jeg er her. Jeg kan spre gleden og kjærligheten jeg får av vår Herre. Med tiden har jeg skjønt at jeg ennå har mye å lære, og jeg vet at det er godt valg.
Gud er viktigst for meg
Jeg er veldig glad i å synge. Før kloster sang jeg ofte på skolen og forskjellige festivaler. Nå synger jeg mest for Gud og medsøstrene mine, og det gjør meg glad.
Gud ga meg alltid det jeg ikke ønsket. Og det var det samme med elisabethsøstrene. Slik viste dette seg å være det beste for meg. Han er umulig i Sin kjærlighet og overrasker meg bestandig med Sine tøffe planer og Sin kjærlighet, som overvinner alt.
se også: Powołanie #10 – świadectwo s. Rity (Elżbietanka – Norwegia)