EUKARISTI OG KOMMUNION I DEN FRELSENDE KIRKEN

„Den eskatologiske spenning, som oppstår ved Eukaristien, uttrykker og forsterker vårt fellesskap med Kirken i himmelen (…). Når vi feirer ofringen av Lammet, er vi forenet med den himmelske ”liturgi”. Vi blir del av den store skare, som roper med høy røst: «Seieren kommer fra vår Gud, han som sitter på tronen, og fra Lammet» (Åp 7, 10). Eukaristien er i sannhet et glimt inn i himmelen, som kommer til syne her på jorden. Det er en skinnende stråle av det himmelske Jerusalems lys, som gjennomtrenger histories skyer og opplyser vår vei” (EE 19).

Disse ordene minner oss om, at vårt liv er rettet mot Guds rike. Her er vi pilegrimer, men livet her har ikke evig varighet, bortsett fra det vi tar med oss av vår kjærlighet til Gud og vår neste. Allerede her «nede», er vi del av et stort fellesskap, som strekker seg utover denne verden. Samtidig er vi på vei. Det er derfor Johannes Paul II minner oss om, at kristent håp må skinne allerede i denne verden. Derfor ønsket Herren å bli hos oss i Eukaristien. Det kristne håpet, innskrevet i Hans nærvær, i Offeret og i Det eukaristiske måltidet, er løftet for menneskehetens fornyelse i Hans kjærlighet (jfr. EE 20).

„La oss be og be Gud om at vi vil være den sanne bruden til vår himmelske brudgom slik at vi kan delta i den evige festen.” (Salige Maria Luiza Merkert).

La oss spørre oss selv:

– Er jeg håpets bærer, som strekker seg ut over denne verden, og dermed et gledelig vitnesbyrd om Kristus?