“Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg” (Matt 25,40) Den hellige Elisabeth så Kristus i de fattige, syke og nødlidende. Hun ville gjøre dem glade ved å gi dem det de virkelig trengte. Våre mødre, grunnleggerne, Klara Wolff, Franziska Werner, Maria og Mathilde Merkert levde i harde tider, hvor de mest nødlidende var glemt av samfunnet. Søstrene i Neisse startet først med hjemmesykepleie og oppsøkte de trengende der de bodde. Det var dit de gikk for å pleie dem. Ved å ta seg av Jesu fattige pleiet de Ham selv. Etter hvert var elisabethsøstrene der behovene og nøden var størst. Dette førte til opprettelsen av sykehus, pleiehjem, barnehjem, skoler, barnehager. Likevel er det gjennom Kirken vi først og fremst tjener Herren. Vår kongregasjon har alltid hatt det som sin rettesnor å følge Kirkens forskrifter og å høre på dens læreembete representert ved paven, biskopene, prestene og våre egne overordnede. Så hører vi gjerne på deres anbefalinger og tjener der det trengs.
I begynnelsen for vår tjeneste i Norge har vi også søkt å tjene de mest nødlidende på sykehusene og i deres hjem, men nå er Kirkens behov annerledes. Vi hjelper uegennyttig, samtidig, som vi må også sørge for vårt levebrød. Det gjør ved også å delta i arbeidslivet, men karismaen vår forblir den samme. Vi gjør alt for Kristus og er alltid for andre. Her betyr det ofte, at vi er på bena fra morgen til kveld, ikke på grunn av aktivisme, men for at det alltid finnes noen som trenger oss. Også for hverandre er vi disponible. Slik lærer vi å hjelpe uegennyttig, helst uten at noen ser hvor mye vi har gjort.