Kjære søstre,
og medlemmer av St. Elisabeths Apostolat Fellesskap,

181-årsjubileum for grunnleggelsen av vår kongregasjon får oss til å reflektere og samtidig takke Gud for vår kongregasjon og vårt personlige kall. Vi minnes dagen 27. september, det nittende århundrets Nysa og fire unge kvinner som var følsomme for menneskelig fattigdom og sykdom. De leide leiligheten i presteboligen. Der, foran et beskjedent alter, på den dagen med kjærlighet og mot viet de seg selv og det fremtidige arbeidet til Jesu hjerte. Deres sjenerøse holdning og utrettelige polikliniske omsorg for de syke ga opphav til og utvikling av vår kongregasjon, som fortsatt utvikler seg takket være kallet og engasjementet til etterfølgende generasjoner av søstre.
Kjære søstre, kjære medlemmer av St. Elisabeths Apostolat Fellesskap, Gud fortsetter å innby menneskene til å samarbeide med ham for å frelse sjeler. Hver og en av oss har et oppdrag å utføre, en oppgave som vi har fått fra Gud. Når Jesus sender oss, sier han: «ha sandaler på føttene, men ikke ha på seg mer enn én kjortel.» (Mark 6,9). Disse ordene minner oss om at vi må være rede og ønske å samarbeide med Gud. Det er verdt å vurdere om vi er rede. Har vi slik tro til å stole på ham og legger vi ut på veien med overbevisningen om at Gud utruster oss med sin nåde, at det er han som gir oss evnen og styrken til å utføre oppgavene han legger foran oss? Er vi i stand til å åpne våre hjerter, akseptere oppdraget, forplikte oss, la oss lede uten betingelser, uten materiell sikkerhet, uten våre personlige planer? Det skal ikke så mye til, bare la ham arbeide gjennom oss.
Når vi betrakter kongregasjonens historie, ser vi at grunnleggerne våre forsto den vanskelige situasjonen i samfunnet de levde i. De prøvde å dekke Kirkens og folkets behov, og tok seg av syke, ensomme, fattige og sårede soldater. De tok seg av foreldreløse barn, og ga dem omsorg og oppdragelse. De utførte sine plikter med stor hengivenhet, uten publisitet, med ydmykhet og beskjedenhet. De var der mennesket var i nød. Utvilsomt var deres motiv deres store kjærlighet til Gud, som de så i sin neste. Pave Frans minner oss om den dype sannhet at: “For å dele livet med mennesker og gi oss selv sjenerøst, må vi også erkjenne at hver person er verdig vårt offer. Ikke på grunn av fysisk utseende, våre evner, vårt språk, vår mentalitet, eller av gleden han kan gi oss, men fordi det er Guds skaperverk, … Derfor, hvis jeg kan hjelpe en enkelt person til å leve bedre, er det nok til å rettferdiggjøre mitt livs gave. Det er vakkert å være Guds trofaste folk. Vi når fylde når vi bryter barrierer og våre hjerter fylles med ansikter og navn!” (Evangelii Gaudium 274).
Den gave et kall til ordenslivet, eller det apostoliske fellesskap er, skiller oss på en eller annen måte i verden fra andre. Mange ser på oss og ser mennesker som lever i intimt fellesskap med Gud. I disse vanskelige og travle tider opplever vi enda mer at vi trengs for å vitne om evangeliets sannhet, om Guds kraft og kjærlighet til hvert menneske. Det er mennesker som løper blindt for å få noe, for å være noen, for å vise seg, men det er ingen dybde i dem, de reflekterer ikke over meningen med sitt eget liv. Det er også mennesker som opplever vanskelige situasjoner i livet, lidelse, menneskelig hjelpeløshet og deretter ber om hjelp og forbønn for seg selv, sin familie og de syke. De ber oss om konkret hjelp fordi de vet at de kan komme og banke på døren vår. Dette er situasjoner hvor Gud taler til oss på nytt, for å ta på oss våre klær og sandaler av villighet til å gå og kjærlig bringe til mennesker et ord til trøst, fred og å dele godt med dem.
Kallet til å følge Jesus er kallet til å tjene. «Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn herren sin, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham…” (J 13,15-16). En tjenestegjørende holdning kommer av en sterk, jordnær tro. Å holde seg nær Gud fyller oss med glede og styrke fra det høye. Vi mottar ikke denne gaven for oss selv, men for å gi. De som er fylt med Gud, føler behov for å dele ham med andre. La oss derfor ikke være redde for å gå ut for å møte andre. La oss følge grunnleggernes eksempel, la oss se på Jesu hellige hjerte, la oss lære av ham sant offer og åpenhet. La oss finne styrke og ly i Guds hjerte, øse fra Guds kjærlighet, og bringe den til dem som vi blir sendt til i vår daglige misjon.
Elskede søstre og medlemmer av St. Elisabeths Apostolat Fellesskap, med den salige Maria Louises ord, ønsker jeg at vi bare vil vie våre svake krefter til hans tjeneste, og alltid strebe etter å få de dyder som våre hellige løfter krever, til stadig mer! La oss øve oss i oppriktig kjærlighet til Gud og vår neste, i fred og harmoni, i inderlig medlidenhet med de fattige og syke, i gjensidig tålmodighet, og kjærlig overbærenhet av våre åndelige og fysiske skrøpeligheter (jf. rundskriv 31.12.1871). Må Jesu hellige hjerte være for hver og en av oss en rikelig kilde til alle nådegaver som vil hjelpe oss å oppnå hellighet.
I åndelig fellesskap takker jeg de elskede søstre og kjære medlemmer av St. Elisabeths Apostolat Fellesskap, for de bønner som er reist til Gud for vår kongregasjon og spesielt for generalkapitlet, som begynte sine overveielser den 25. september i Roma for å velge en ny generalledelse og for å diskutere kongregasjonens aktuelle anliggender. Jeg fortsetter å prise Gud for alle nådegavene jeg har mottatt, og jeg forsikrer dere om mine bønner, og jeg tilføyer mange søsterlige hilsener fra Søstrene og alle beboerne i vårt hus.

deres hengivne i Herren
Moder Samuela Werbinska
generalpriorinne