Kjære søstre,
kjære medlemmer av Apostolat Fellesskapet t. Elisabeth.

Med glede feirer vi den årlige høytideligheten for Den hellige Elisabeth av Ungarn, skytshelgen for vår kongregasjon og for Apostolat Fellesskapet St. Elisabeth. Vi minnes den store helgenen som fortsetter å imponere oss med sin følsomhet for de trengendes skjebne.  Den hellige Elisabeth tok seg flittig av de syke og lidende, og utførte tjenesten for de trengende, til sine aller siste levedager. Hennes liv «var et vitnesbyrd, et radikalt «å være» ‘for’ andre». (Kildene til Europas spiritualitet. Hl. Elisabeth – Et vitnesbyrd om barmhjertig kjærlighet, s. 313). I smertene og sårene til dem som led, så hun alltid sårene og lidelsene til Kristus selv, som hun elsket over alle ting, helt til slutten av sine dager. Hennes livsmotto var Mesterens egne ord: «Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg» (Matt. 25, 40). Derfor var den fattige, den syke, den spedalske og den vanføre, for henne som å røre ved Jesus. Ved å feire festen for Den hellige Elisabeth, ønsker vi ikke bare å huske hennes store gjerninger, men vi ønsker også å etterligne hennes barmhjertighet og vil også tjene de mest trengende, i samsvar med vår kongregasjons karisma.

Kristus sa til dem som var samlet i huset til Simon «Den spedalske»: «De fattige har dere alltid hos dere» (Mark. 14, 7), og han helbredet alle som hadde vondt og led av forskjellige sykdommer og plager, og som ble ført til ham (Matt. 4, 24). Mange steder viser evangeliet oss Jesu holdning, full av barmhjertighet og omtanke for andre. Han var ikke likegyldig til menneskelig smerte og hjelpeløshet, han brydde seg om helsen både på kropp og sjel, og derfor oppsøkte han dem som var i nød. Jesus stanset ikke bare på ett sted, men han gikk gjennom byene fordi, som han selv sa, at «Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem» (Luk. 19, 10). Et annet sted sa han: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke» (Luk. 5, 31). Han så alle de som var fortapt, de trengende, de som var forlatt, fulle av angst, frykt og håpløshet. Jesus, som selv led så mye, forsto fullgodt behovene til de lidende. Han tok seg av folks skrøpeligheter, styrket dem i svake stunder, helbredet sår og helbredet kjærlig hjerter som var såret av synd. Til slutt befalte han sine disipler å gå og helbrede, slik at også de ville gjøre det han selv hadde gjort mot andre mennesker.

Hvor tydelig er Kristi gjenlydende ord i dag: «De fattige har dere alltid hos dere» (Mark. 14, 7). På de stedene der hvor vi tjener, virker, i byene våre og på stedene der vi bor, møter vi mennesker i nød. De syke, funksjonshemmede, de ensomme, de eldre i våre sentre, barn forlatt av sine foreldre og barn med funksjonsnedsettelse i hjem drevet av våre søstre, barn og unge i menigheter og i skoler, men også søstre i våre fellesskap, hver av oss trenger oppmerksomhet, hjelp, omsorg, et blikk av vennlighet og vennlige gester. De personene som er i nød, kan ofte være vår bror, vår søster, noen fra vårt nærmeste miljø. Det kan være en person som jeg i lang tid ikke har vært i stand til å forsone meg med. Kristus sier at de fattige har vi alltid hos oss. Det vi trenger å gjøre, er å åpne øynene, å gå ut av oss selv for å dele godhet, glede, smil og forsoning.

Den hellige Elisabeth gjorde ikke de umulige ting, og heller ikke vi skal gjøre det umulige. Det er nok å gjøre noe som er innenfor våre evner. Dette kan forandre verden rundt oss og bringe hjelp til andre og til oss selv. For å hjelpe en person må du komme nær ham, lene deg over ham, se ham i øynene. En slik nærhet hjelper oss til å gjenkjenne Kristus i vår neste, til å se Jesu ansikt i vår neste.  Hellige Elisabeth lærer oss hvordan vi skal leve, hvordan vi skal handle, hvordan vi kan hjelpe andre. Hun er en veiviser for oss som indikerer handlingsretningen. I samsvar med hennes ånd og vår karisma, er vi kalt til å hjelpe de syke og lidende uansett hvor de enn er (Moder Franziska, 06.1875). La oss spørre oss selv – har vi noen gang sett Kristi ansikt i øynene til de trengende? Hadde vi et ønske om å vende tilbake til disse menneskene for å hjelpe dem med fornyet iver og styrke? Er vi åpne og rede til å bli forsonet med vår neste slik at fred kan herske i våre hjerter? Hvis slike følelser er fremmede for oss, er det verdt å be Jesus om å la oss møte ham i vår neste. Et slikt møte og forståelse av dette mysteriet, vil hjelpe oss til å gå ut og gjøre det gode med enda større engasjement og offervilje.

Jeg vil benytte anledningen til å uttrykke min dype takknemlighet til alle kjære søstre og medlemmer av Apostolat Fellesskapet St. Elisabeth for deres bønner for Det XXVI generalkapittelet. Under møtet ble det valgt ny generalledelse, som består av:

Generalvikar M. Weronika Tomczyk,

2. generalrådssøster M. Katarzyna Mróz
3. generalrådssøster M. Patrycja Sobinek
4. generalrådssøster M. Aleksandra Leki.

Det ble utnevnt:

Generalsekretær M. Ewelina Sprada,
Generaløkonomen M. Anna Hałabis.

Alle kjære søstre, jeg ber dere om forbønn for den nye generalledelsen.

Jeg retter min dype takknemlighet til Moder Samuela Werbińska. Jeg takker henne for hennes mangeårige utrettelige og hengivne tjeneste, og for hennes store omtanke for kongregasjonens og hver enkelt søsters beste. Jeg takker også kjære Søster M. Paula Zaborowska, tidligere generalrådssøster, og kjære Søster M. Anna Barełkowska, tidligere generalsekretær, for deres bidrag, engasjement og deres sjenerøse tjeneste til beste for vår kongregasjon.

Kjære søstre og kjære medlemmer av Apostolat Fellesskapet St. Elisabeth, på dagen for Den hellige Elisabeths høytid, ønsker jeg oss alle hennes forbønn for de intensjoner og saker som vi bærer i våre hjerter. Måtte hennes forbilde trekke oss til en gledelig og sjenerøs tjeneste for vår neste. Måtte Guds velsignelse ledsage oss rikelig, og gi oss styrke til å dele håpet og kjærligheten med våre medmennesker.

Åndelig forenet med dere, kjære søstre og kjære medlemmer av Apostolat Fellesskapet St. Elisabeth, i feiringen av våre elisabethanske feiringer, sender jeg mine hjertelige hilsener også på vegne av generalrådssøstrene og alle beboerne i generalatet

deres hengivne i Herren
s.M. Rafaela Fischbach
generalpriorinne