Kjære søstre,
kjære medlemmer av
Apostolatsfellesskapet St. Elisabeth.

Markeringen av 184-årsdagen for Kongregasjonens grunnleggelse gir oss anledning til å vende tilbake til begynnelsen. Det er en tid for ettertanke og takknemlighet. I dag viderefører vi det ønsket som levde i Moder Klara Wolff, Maria og Mathilde Merkert samt Franziska Werner. De så behovene i datidens samfunn og Kirke. Dette ble drivkraften til deres barmhjertige tjeneste etter den gode samaritanens forbilde. Sykdommer, epidemier og sult bredte om seg. Disse modige kvinnene kunne ikke bli hjemme og leve et behagelig liv. Med stor besluttsomhet viet de seg til omsorgen for de syke og mest forlatte. Deres oppofrende tjeneste inspirerte nye unge kvinner. Også de ønsket å vie sitt liv til Gud og mennesker i nød. Når vi ser tilbake på årene som har gått, minnes vi de mange Elisabethsøstrene som har gått foran oss. I dag skriver også vi oss inn i denne historien. Det er en historie vi skaper sammen. Gud legger nå Kongregasjonen i våre hender. Han kaller oss til å videreføre det påbegynte verket i grunnleggernes ånd.

Kjære søstre, kjære medlemmer av Apostolatfellesskapet St. Elisabeth. Vi er på en måte «Guds forlengede hender og våre grunnleggeres forlengede hender». Vi går til mennesker som trenger oss. Vi går ikke i vårt eget navn, men i Guds navn – han som har kalt oss og sendt oss. Fylt av hans kjærlighet skal vi bringe kjærligheten videre. Vi skal spre det gode, dele glede, hjelpe med et villig hjerte og tjene med selvoppofrende hengivenhet. Slik følger vi Jesu ord: «For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det» (Matt 10,8). Vi ser store forandringer i verden. Den raske teknologiske utviklingen påvirker både økonomien og samfunnets dagligliv. Noen land utvikler seg raskt og blir stadig rikere. Mange mennesker har stor materiell velstand og kan feriere på vakre steder. Samtidig møter vi fortsatt sykdommer, epidemier og fattigdom. Samfunnet eldes, og mange mennesker blir stående alene. Dette er noen av de mange utfordringene vår tids mennesker står overfor. Vi er kalt til å være et tegn på Kristi nærvær der vi lever og virker. Vi skal bringe håp og hjelpe mennesker til å finne mening i livet. Et menneske kan eie mange materielle goder og likevel være åndelig fattig, rådvilt, ulykkelig, ensomt og forlatt. Den hellige Johannes Paul II lærte at den rike ikke er den som eier mye, men den som gir. Han sa: «Mennesket er stort, ikke på grunn av det det eier, men på grunn av den det er; ikke på grunn av det det har, men på grunn av det det deler med andre.» Vi kan gi et godt ord, et smil og et vitnesbyrd om vår tro. Vi kan hjelpe andre. Verden trenger at vi lever vår kristne tro på en ekte og troverdig måte. Slik kan vi være som en gnist som på nytt tenner engasjement og håp i menneskers hjerter.

Når vi stanser opp ved ordene fra Matteusevangeliet: «For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det», er det verdt å huske at Jesus uttalte disse ordene da han sendte disiplene ut for å forkynne Det glade budskap. Kristi ønske om at Guds rike skal utbres, og at vi skal vitne om hans kjærlighet, er fortsatt like aktuelt. Kjære søstre, kjære medlemmer av Apostolatfellesskapet St. Elisabeth. Vi må på nytt bli bevisste på vårt ansvar for karismaen og for gavene vi har mottatt. Vi skal bringe Kristus, hans lære og hans kjærlighet til menneskene vi lever, møter og arbeider sammen med. Dette er vår oppgave og vårt ansvar. Med utgangspunkt i disse tankene kan vi stille oss selv noen spørsmål: Hvordan utfører jeg mine daglige plikter? Hvordan tar jeg ansvar for oppgavene som er betrodd meg? Er møtet med et annet menneske – særlig et menneske i nød – for meg et møte med Kristus? Gir jeg andre nok tid og oppmerksomhet? Opplever de etter samtalen at de er blitt lyttet til og oppmuntret? Se Jesus i øynene når du svarer på disse spørsmålene. De er grunnleggende for vårt liv, vår tro og vår tjeneste. Hvis vi ønsker å være gode Elisabethsøstre og gode medlemmer av Apostolatfellesskapet St. Elisabeth, må vi stadig på nytt oppdage og fordype oss i vårt kall – det kallet Kristus har innbudt oss til å virkeliggjøre.

På denne årsdagen for Kongregasjonens grunnleggelse minnes vi på en særlig måte våre vernehelgener, de hellige Kosmas og Damian. Deres liv inspirerte våre grunnleggere til å vie seg til Gud og sine medmennesker. Begge var preget av en levende tro, pliktoppfyllelse og stor arbeidsomhet. Slik ble de fremragende leger. De hjalp mennesker i nød uten å kreve betaling, noe som var svært uvanlig på den tiden. Deres medfølelse og omsorg for andre gjorde dem til forbilder for våre grunnleggere og for mange senere generasjoner. Også for oss er de hellige Kosmas og Damian forbilder på barmhjertighet og åndelig styrke. La oss be om deres forbønn, slik at de fortsatt må støtte oss i å virkeliggjøre vårt karisma og hjelpe våre medmennesker i nød.

Kjære søstre, kjære medlemmer av Apostolatfellesskapet St. Elisabeth. 184-årsdagen for Kongregasjonens grunnleggelse gir oss anledning til å takke Gud for våre grunnleggere. De nølte ikke med å ta imot Den hellige Ånds inspirasjon og påta seg oppgaven som ble betrodd dem. Denne dagen er også en anledning til på nytt å oppmuntre dere, kjære søstre og medlemmer av Apostolatfellesskapet St. Elisabeth, til daglig bønn ved den salige Maria Louises og Guds tjenerinne Moder Franziskas forbønn. La oss be om de nådegavene og miraklene som trengs. Må deres forbønn styrke oss i det gode, i vår oppofrende tjeneste for våre medmennesker og i vår vilje til å ha omsorg for hverandre. Må våre vernehelgener, de hellige Kosmas og Damian, hjelpe oss til selvoppofrende å dele våre talenter og gaver med andre.

Jeg takker dere, kjære søstre og medlemmer av Apostolatfellesskapet St. Elisabeth, for all vennlighet og omtanke. Jeg forsikrer dere om at jeg husker dere i mine bønner. Samtidig sender jeg hjertelige hilsener fra søstrene i generalledelsen og fra alle søstrene i generalhuset.

i Jesu hjertes kjærlighet
S. M. Rafaela Fischbach
generalpriorinne