I MARIAS SKOLE; „EUKARISTIENS KVINNE”

„Beretningen om innstiftelsen av Eukaristien på Skjærtorsdag nevner ikke Maria. Likevel vet vi, at hun var til stede blant apostlene, som «i enighet holdt fast ved bønnen» (jfr. Apg 1,14). Den første menighet, var også samlet etter Oppstandelsen. De var skremte, men samtidig i forventning om Pinsens komme. (EE 53)” Vi leser videre: Maria er med hele sitt liv «Eukaristiens kvinne»”.

Dette begynte med Bebudelsen, da Maria mottok Den Guddommelige Sønn, og dermed Hans sanne Legeme og Blod. Under hennes besøk hos Elisabeth, bar hun, i sin livmor, Ordet som ble Kjøtt, og i en viss forstand ble hun historiens “første tabernakel”. Under livets mange smertefulle timer, innså Maria Eukaristiens offer dimensjon. Spesielt var det på Golgata, da Hun sto ved foten av Sønnens kors, og da Hun sang Magnificat, som er lovprisning og takksigelse. (por. EE 55 – 56). Maria ga hele sitt liv til Gud og levde denne hengivenheten dag etter dag i kjærlighet og troskap. I kjærlighet og i totale hengivelse, ble hun som sin Sønn.

Maria spurte alltid etter Guds vilje, og forble trofast mot Sitt første “Fiat”. Det handlet aldri om Henne selv. Hun hadde bare Sønnen og Hans Kirke i hjertet. Maria erkjente sin plass i forløsnings historien og forlot den ikke.

La oss spørre oss selv:

– Er livet mitt “eukaristisk” og hvordan?

La oss be Maria lære oss å bli stadig mer “eukaristiske kvinner” og dermed gledelige vitner om hennes Sønn!

Deg eg tilbed, guddom, som på altarbord
duld i teikni dine bur hjå oss på jord.
Upp mot deg mit hjarta hug og tankar dreg,
alt for meg vert når eg skodar deg

Det som seg for augo godt og fagert ter,
er for sjeli inkje. Dust er alt egser,
når for øyro mine kling det livsens ord,
som for tru og tanke sanning er på jord.

Du din guddom gøymde, då du leid på kross,
løyner mannehamen i ditt brød for oss,
men eg trur og vitnar um deim båe tvo,
bed som sorgfull røvar: Kom ihug meg no!

Dine sår lik Thomas kan eg ikkje sjå,
men at du er Herren tvilar eg kje på.
Hjelp meg so eg alltid veks i von og tru,
meir og meir deg elskar og i deg fær bu.

Å, du dyre minne um hans offerdød,
du som livet skjenkjer, ljose nattverdsbrød!
Må du alltid verta metten for mi sjel;
Herre, gjer meg alltid av di føde sæl.

Gode pelikan, å Jesus, Herren min,
lat ditt blod meg reinsa, so eg heilt vert din;
for ein drope berre av det blod som rann
kann all verdi løysa i ut or syndeband.

Du som her deg gøymer attum kvite sky,
frå ditt hjarta strøymer alltid kjærleik ny.
Hjelp då meg som tyrster, stett mi djupe trå;
gjev at eg i himlen fær ditt andlet sjå! Amen.