EUKARISTI; SKOLE i NESTEKJÆRLIGHET

„En betydningsfull konsekvens av den eskatologiske spenning, er innbygget i Eukaristien. Det er en kjensgjerning. Den ansporer oss på vår reise gjennom historien. Den sår sæd til levende håp, i vårt daglige engasjement, og i arbeidet, som ligger foran oss. Den kristne måte å betrakte verden på, rommer uten tvil, forventning om «en ny himmel» og «en ny jord» (Åp 21,1). Snarere enn å svekke, så stimulerer forventningen vår omsorg for jorden.” (EE 20).

Deltakelse i Eukaristien forplikter og gjør oss i stand til å elske vår neste.  Vår eukaristiske fromhets ekthet kommer frem ved, at andres skjebne og lidelse beveger oss så dypt, at vi ikke lar dem være alene i nød. Da finner vi måter å hjelpe dem på. I de trengende møter vi Kristus, så virkelig, som i Eukaristien. Vår grunnlegger Klara Wolff var klar over, at i de syke pleier hun Kristi lidende lemmer (K 1). „Hvis du har spørsmål om Kristus, må du berøre Hans slitne Kropp i de fattige – som et svar på den sakramentale kommunion i Eukaristien. Kristi legeme, som utgytes i eukaristien, finner vi også, hvis vi virkelig elsker, i våre svakeste brødre og søstre” (pave Frans, 13/06/2019).

„Trengende” bor også i våre ordenshus. Våre søstre venter på forståelse og et tegn på barmhjertighet. Ofte venter de bare på, at vi skal legge merke til dem, i deres konkrete, noen ganger vanskelige situasjon. Vi må vise interesse for hverandre og ikke gå likegyldig forbi.

 La oss spørre oss selv:
 – Er deltakelse i eukaristien, for meg, en skole i nestekjærlighet?