I Det gamle testamente blir egenskapen «Guds barmhjertighet» referert til El rachamim. Begrepet maner frem bildet av morskjærlighet, bildet av en mors livmor bundet til barnet sitt av et spesielt bånd. Når det gjelder Gud, symboliserer dette Skaperens ømme og barmhjertige bøyning over sitt skaperverk. Å være i Faderens favn viser en ny type forhold til Gud, et unikt sønneskap som finner sted i Kristus. Logos, som bor i Faderens skjød som vår bror, forener oss med Faderen i et bånd av barmhjertig, øm, sikker og ufortjent kjærlighet. Han ønsker at vi alltid skal fordype våre timelige anliggender i Guds hjerte, i hans guddommelige rakhamim, noe som vil gjøre oss i stand til å elske på en lignende måte. «Gud er min gode Far og ser på meg med kjærlighet» (Salige Maria Louise Merkert). Elisabethsøstrene er kalt til å åpenbare for verden Faderens barmhjertige kjærlighet, hans ømme omsorg for hvert menneske, og av denne grunn er de kalt «til å gå ut til menneskehetens eksistensielle periferier for å bringe håpet» (pave Frans). Helt fra begynnelsen har våre søstre hjulpet alle, uavhengig av deres bakgrunn eller religion. De ble virkelig søstre til en sorgfull menneskehet, og viste Guds barmhjertige kjærlighet: øm, sikker og ufortjent.

Hvem deler jeg min erfaring med Faderens barmhjertige kjærlighet med? Hva betyr for meg å «ta imot de som er uten hjelp»?