Kjære søstre
og medlemmer av Apostolat Fellesskapet St. Elisabeth,

Fastetiden og Triduum Paschale, som introduserte oss for mysteriet om Jesu lidelse, død og oppstandelse, er nå over. Ved å reflektere over disse viktige hendelsene uttrykker vi vår takknemlighet til Jesus for hans kjærlighet til oss. Sekvensen sunget under den høytidelige liturgien: „Kristenhet la lovsang tone påskens lam til ære. Lammet som for hjorden døde, Krist som skyldløs bar vår brøde, vil oss med vår Far forsone”, uttrykker vår glede og takknemlighet for frelsens store gave og sakramentene som er overlatt til oss som forener oss med Gud.

Disiplenes møter med den oppstandne Jesus, beskrevet av evangelistene, viser tydelig at det var vanskelig for dem å vokse i tro. Etter Jesu død ble disiplene konfrontert med en helt ny virkelighet, virkeligheten av lidelse og oppstandelse, noe som gikk utover deres evne til å forstå. Jesus viste seg for disiplene flere ganger for å fjerne deres tvil og for å hjelpe dem å forstå essensen i dette store mysteriet. Og da disiplene oppdaget at graven til deres korsfestede og døde Mester virkelig var tom, forstå de den ekstraordinære sannheten om at Jesus sannelig lever. Det er den samme Kristus de har kjent som bryter brød for dem, som forbereder fisk ved Tiberiassjøen, som forklarer skriftene og som til tross for den stengte døren viser seg for dem når de er samlet. Det disiplene opplevde etter oppstandelsen, styrket deres tro, ga dem glede og brakte fred i deres hjerter.

Den vakre beretningen om disiplene som går til Emmaus, viser utmerket at det som hadde skjedd med Jesus, var helt uforståelig for hans disipler. Mesterens død knuste håpet om en bedre fremtid for dem. Deres hjerter var helt lukket, de manglet troen til å motta Guds Ord. Jesus, som de oppgitte og fortvilede disiplene ikke gjenkjenner, forklarer skriftene til dem og får dermed deres tillit. Han blir noen nær dem, blir og sitter ved bordet med dem. De kjenner Jesus igjen først når han bryter brødet. Da gjenvinner de håpet og bestemmer seg for å vende tilbake til Jerusalem. Deres liv fikk mening igjen. Uten å nøle, gikk de for å forkynne sannheten om Hans oppstandelse. Pave Frans minner oss på, at: „Den Hellige Skrift og Eukaristien er uunnværlige elementer i møtet med Herren… Dette skjedde med Emmaus disiplene: de tok imot Ordet, delte brødet, og fra å være de triste og beseirede, ble de, de glade.” (Regina Caeli, 4. mai 2014). Møtet med den levende Jesus forandret deres liv og deres måte å handle på. Fylt med nåde, og styrket i troen, vender disiplene tilbake til Jerusalem, finner apostlene samlet, og deler, med dem, gleden over deres møte med Jesus. De bekrefter, at Jesus har stått opp fra de døde, og Han har talt med dem. Ved deres vitnesbyrd, styrkes de andre i ånden, og vitnesbyrdet gir dem mot.

Et autentisk møte med Jesus er ikke en privat sak. Du kan ikke holde for deg selv, det du har erfart. De som har erfart stor glede, ønsker at andre skal få erfare det samme. De deler, forteller og inviterer dem til å delta. Et slikt unikt og privilegert møte kan være; å forbli i Jesu nærhet i Eukaristien. Jesus kommer til og ledsager oss på veien. Når vi gjenkjenner Ham i Eukaristien, er alt i vårt liv forandret. Møtet med den levende Jesus, fører oss til et møte med et annet menneske. En gjennomlevd Eukaristi, lukker oss ikke, tvert imot, den skaper entusiasme og vekker i oss apostolisk iver. Fra Eukaristien henter vi styrke, til autentisk å leve, ordens konsekrasjonen etter vår stand.  Slik vitner vi om den oppstandne Jesus, gjennom godhetens gjerninger, en tjeneste full av engasjement og uselviskhet, stille offer og lidelser.

Kjære søstre og medlemmer av Apostolat Fellesskapet St. Elisabeth, noen ganger i vårt liv er vi, som disiplene, som skal til Emmaus. I begynnelsen gleder vi oss, og er berett til å forlate alt, for å være sammen med Jesus. Vi vil gå dit Han går, og aldri miste synet av Ham. Men, når Kristus „blir usynlig for oss”, ser det ut som vi er alene, og det blir tvil, motløshet og bitterhet i våre hjerter. Noen ganger er vi vårt ansvar bevisst, og innser, at ingenting fungerer for oss. Så, lik disiplene sier vi: „og vi som hadde håpet” (Luk 24,21). Vi blir triste, skuffet og ønsker ikke å fortsette på veien. I slike øyeblikket, la oss stoppe opp som disiplene gjorde, sette oss, lytte og se Jesu nærvær i det „brutte brødet”. Eukaristien er muligheten til å møte Jesus, som gave, som det som er vanskelig, som gjør vondt og som det vi ikke klarer å håndtere. „Eukaristien er et spesielt møte med Herren. I den innbyr Jesus oss til å sette søkelys på Hans ord og til å styrke oss med Hans legeme. Ved å gjøre det, vil vi få styrke til å leve, slik vi søker å leve, og å håpe på en bedre morgendag, slik vi ønsker.” (p. Z. Kijas, Czy wiesz, że modlitwa …, s. 23”). Han er med oss i Eukaristien. Vi trenger bare å tro og åpne vårt hjerte og våre øyne, for å se Hans nærvær. Til tross for vanskelige situasjoner, går Den Oppstandne ved siden av oss.

I sammenheng med disse høytidelige refleksjonene, er det verdt å spørre: Erfarer jeg møte med Den Oppstandne Jesus under Den Hellige Messe? Er Eukaristien kilden, som styrker min tro? Hvordan lever jeg den daglige Eukaristien? Gjør Eukaristien meg i stand til sjenerøs apostolisk tjeneste? Prøver jeg å beholde fokus? Forbereder jeg meg samvittighetsfullt for Ordets Liturgi, før Eukaristien?

Kjære søstre og medlemmer av Apostolat Fellesskapet St. Elisabeth, måtte påsken være en god anledning for hver enkelt av oss, til å reflektere og erfare det åndelige, som fører til dypere tro. Måtte Den Oppstandne Kristus fylle oss med håp om en bedre fremtid, full av fred og glede. Måtte seierens kraft styrke oss til å påta oss utfordringer og daglige plikter. Sammen med disiplene, la oss oppdage, at i Eukaristien møter vi Jesus. La oss gjenoppdage, sammen med Ham meningen og skjønnheten i vårt liv, og styrken til modig å vitne om Hans oppstandelse i dagens verden. Måtte Hans velsignelse fortsatt følge oss.

Når jeg feirer påskegleden, blir jeg med dere, elskede søstre og medlemmer av Apostolat Fellesskapet St. Elisabeth, og jeg ber virkelig for dere. På denne vakre dagen sender jeg påskehilsener også fra søstrene i generalledelsen og alle husets beboere,

deres hengivne i Herren
Moder Samuela Werbinska
generalpriorinne