Kjære søstre,

I dag, på den liturgiske festen for Marias gjesting hos Elisabeth, forener vårt elisabethanske fellesskap seg i bønn. Vårt blikk er festet på Maria, som etter sitt hjertes påskyndelse, løper til Ain Karem for å dele de gledelige nyhetene om bebudelsen, med sin slektning Elisabeth. Hun vil også være sammen med Elisabeth, i disse utfordrende tider etter unnfangelsen.

Så mye har skjedd i Marias liv. Allerede som svært ung, har hun, helt uventet, hørt fra engelen ordene: “Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn, … Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn, …” (Luk 1,31-32). Hvordan har ikke hilsenen måttet overrasket henne. Hvor forbløffet har hun ikke blitt. Hun, en fattig jente, og sønnen hennes er Den Høyestes Sønn. Maria aksepterer oppgaven, modig og ydmykt, og svarer: “Se, jeg er Herrens tjenerinne, det skje meg etter ditt ord!” (Luk 1,38). Det Maria opplevde, var utvilsomt gjenstand for hennes refleksjon, under hennes lange reise fra Nasaret til Ain Karem.

Både Maria og Elisabeth var lydige mot Den Hellige Ånd. Maria kom inn i Elisabeths og Sakarjas hus, og Elisabeth utbrøt: “Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt” (Luk 1,42). Elisabeth ble fylt med Den Hellige Ånd, og hun satte ord på Guds mysterium. Som svar resiterte Maria salmen “Magnificat”. Den er full av lovprisning og hennes takknemlighet. Det er av hjertets overflod Marias taler (jf. Luk 6,45). Hun uttrykker sin glede og sin opplevelse av Guds uendelige godhet. Hun priser Ham for alt Han har gjort for henne. Maria uttrykker, fra dypet av sitt hjerte, det hun opplever, og det hun erfarte ved bebudelsen.

Evangelisten siterer Jesu ord: “Et godt menneske henter fram godt fra sitt gode forråd, et ondt menneske henter fram ondt av sitt onde forråd” (Matt 12,35). Marias hjerte er vakkert, rent, fullt av Gud og derfor kommer skjønnheten i hennes lovprisning og ærbødighet fra den Ene, som har gitt henne så stor nåde. Gode og dårlige tanker kan fødes i menneskets hjerte. Ordene, som blir sagt, er resultat av tankeprosesser. Tanken uttrykkes med ord, og ord uttrykkes i gjerninger. Hva en person mater sin ånd med daglig, påvirker det han lagrer i sitt hjerte. Dermed uttrykker munnen tanker og følelser som avslører våre holdninger til mange forhold. Forståelig nok er hjertet kampens terreng mellom godt og ondt. Hl. Paulus beskriver den indre kampen: «For jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjøtt og blod, bor det ikke noe godt. Viljen har jeg, men å fullføre det gode makter jeg ikke. Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg” (Rom 7,18-19).  Hver enkelt av oss kjenner den åndelige kampen. Det blir viktig, i slike øyeblikk, å styrkes av Guds Ord og eukaristien, for å søke hjertets renselse i bønn, og å følge ydmykhetens vei. Vi må ta vare på hjertets renhet, slik at gode og edle ord strømmer fra vår munn. Hvis vårt hjerte er fylt av kjærlighet, vil det vi sier om andre være godt. Våre dommer vil ikke skade andre, de vil ikke peke på feil eller svakheter, men de vil se etter det som er bra i menneskene, vi snakker om. Det er derfor svært viktig å ta vare på den konstante vekst i troen, slik at Gud bor i vårt hjerte. Vi må ikke glemme at menneskenes tanker og ord er mektige krefter, så vi må prøve å kontrollere våre tanker, og da vil våre ord også være gode.

Hl. Matteus minner oss om: “Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de svare for på dommens dag” (Matt 12,36). Dessverre lever vi i en verden av stor desinformasjon, løgner og bakvaskelse på ulike nivåer av livet. Vi må beskytte oss mot slike holdninger i våre familier, trossamfunn og arbeidsplasser. Vi trenger mer selvkritikk og mye årvåkenhet når det gjelder våre meninger om andre, for ikke å skade noen med våre ord. La oss unngå å ytre oss i utider, fordi det er best å tenke seg om to ganger, før vi sier noe. La oss huske ordtaket: “Ikke gjør mot andre det du selv ikke liker”.

Maria priste Gud og henvendte seg til andre med respekt og kjærlighet. Vi kan ikke prise Gud og samtidig skade andre med ord eller løgner. Jesus minner oss om at på grunnlag av ordene vi taler, vil vi bli frikjent eller dømt (jf. Matt 12,37). Hvis vi ønsker å ha fred i hjertet og se på andre med velvilje, trenger vi stillhet og fordyping i bønn. Når vi vil ta vare på det åndelige livet, må vi strebe etter å være mennesker med et godt hjerte, integrert og følelsesmessig modent. Vi må også utvikle en positiv holdning til livet, og overfor mennesker, og da vil våre ord bli gjennomsyret av vennlighet og varme mot våre søstre og de som Gud plasserer på vår vei.

Kjære søstre, når vi ser på Maria, som skynder seg til Elisabeth, fordi hun hadde fått i oppdrag å bringe Jesus til menneskene, la oss lære å gå ut til andre med kjærlighet og omsorg. La oss dele det gode, løfte vår ånd, trøste og bringe glede og håp inn i andres hjerter. La oss huske pave Frans’ ord: “Ditt liv er ikke “i mellomtiden”. Dere er Guds nåtid. Han ønsker at dere skal bære frukt. For ‘ved å gi, mottar vi’, og den beste måten å forberede en god fremtid på, er å leve nåtiden godt, med engasjement og sjenerøsitet.  (Christus vivit, 178).

Med utgangspunkt i dagens fest, la oss håpe, at Maria vil slå følge med oss, på vår daglige pilegrimsvandring, slik at vi kan bære vitnesbyrd med et godt ord og en vakker gjerning. Måtte hun hjelpe oss til å vokse i kjærlighet til Gud, både menn og kvinner, og styrke freden i våre hjerter. Måtte hennes moderlige forbønn føre til Guds velsignelse over oss.

Jeg er åndelig med dere, ber jeg for dere, og sender mange hjertelige hilsener, også fra generalrådsøstrene og alle beboere i vårt hjem,

deres hengivne i Herren
Moder Samuela Werbinska
generalpriorinne