TILBEDELSE, KILDE TIL HELLIGHET

„Kallet til hellighet er akseptert og kan bare utvikles i stillhet og tilbedelse for Guds uendelige transcendens. „Vi må bekjenne, at vi alle trenger stillhet, gjennomsyret av den tilbedte Guds nærvær; […] (VC 38).

Teksten ovenfor minner oss om Jesu ord: “Kom til meg, alle dere.” (Matt 11,28) og Jesus „Da han hadde gjort det, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be”. (Matt 14, 23). Det å være for Gud og med Gud i tilbedelses stillhet, og la all tid være “tapt” for Ham, er grunnlaget for vårt åndelige liv. Det er kilden til vårt viktige forhold til Ham, og til den tjeneste, som bærer god frukt. Det å stå foran Herren, er kilden til vår dypeste glede og hellighet.

Under Den Hellige Messe, på høytiden for Herrens Åpenbaring, sa pave Frans: „I kristenliv er det ikke nok med viten: Vi kan ikke kjenne Gud uten å gå ut av oss selv, møte andre og tilbe. … Gjennom tilbedelse forstår vi at tro ikke er begrenset til en samling vakre læresetninger, men at det er et forhold til en levende Person, som vi er kalt til å elske. Det er ved å stå ansikt til ansikt med ham at vi blir kjent med Jesu ansikt. Gjennom tilbedelse oppdager vi at kristenlivet er en kjærlighetshistorie med Gud. Det er da ikke nok med gode ideer, men vi må sette Gud først, slik forelskede gjør med sin elskede. Slik må Kirken være, en tilbederske forelsket i Jesus, sin brudgom.“

La oss spørre oss selv:

-Har jeg et hjerte som priser og lover Gud?

– Er “stillhet, gjennomsyret av nærværet av en elsket Gud”   et indre behov for meg?