Kjære søstre,
og medlemmer av Apostolat Fellesskapet St. Elisabeth,

I anledning 180-årsjubileet for grunnleggelsen av vår kongregasjon og 15-årsjubileet for saligkåringen av salige Maria Louise, vender vi våre tanker til Neisse for å takke Gud Faderen for hans konstante omtanke for hver søster, alle elisabethanske kommuniteter og apostolat fellesskap St. Elisabeth som tjener i forskjellige deler av verden. 27. september, på de stedene hvor Guds Forsyn har gjort det mulig å overføre og utvikle den elisabethanske karismaen, vil vi i våre hjerters ydmykhet synge for Gud takksigende “Te Deum” for det som har vært vakkert og vanskelig i historien til hver enkelt av oss, så vel som i kongregasjonens historie gjennom årene.

På denne festdagen, vil vi rette vår oppmerksomhet på hl. Markus’ ord, han som skriver om apostlenes kall: Jesus “gikk opp i fjellet og kalte til seg dem han ville.” (Mark 3, 13). Evangelisten påpeker at det var Jesus som bestemte hvem han ville velge og kalle til seg selv. Han valgte ikke de som ønsket å følge ham, men de som han ville. Veien som apostlene fulgte etter Mesteren, ledet gjennom lidelse, misforståelser, vanskeligheter og endte ofte i martyrdøden. Jesus sa spesielt: “Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg! ” (Mark 10, 21). Det er takket være apostlene og andre etterfølgere som modig fulgte i deres fotspor at Jesu stemme som kaller disiplene, fortsetter å runge med samme kraft som den gjorde for to tusen år siden.

Kristus kalte også hellige Kosmas og Damian, som vi minnes i dag. Det var han som kalte våre grunnleggere, salige martyrsøstre, våre Guds tjenerinner og mange søstre som før oss dannet denne kongregasjonen, så vel som hver enkelt av oss. I sammenheng med disse refleksjonene oppstår spørsmålet om stadig å utdype vår forståelse av hva vårt kall er, og å huske hvor mye verdighet Gud har gitt oss. Det er Gud, gjennom Jesus, som er kilden til ethvert kall, spesielt presteskapet og det konsekrerte liv. Jesus valgte blant så mange mennesker de han ville, og de fulgte ham. I denne gruppen av dem som ble kalt, finner vi: søstre, prester og lekfolk som arbeider for Guds rike.

Klare over menneskelig svakhet og syndighet, finner vi behov i hjertet for stadig å minne oss selv på hvor stor gave kall er. Av denne grunn, når vi i dag minnes begynnelsen og opprinnelsen til vår kongregasjon, husker vi ordene til salige Maria Louise: “Vi må ofte være oppmerksomme, så vel som søstrene som er betrodd oss, på betydningen og verdigheten av vårt hellige kall, slik at vi kan leve etter det” (28.12.1870). Disse ordene er som et testament for hver enkelt av oss for at vi skal ta vare på og beskytte denne store skatten. Salige Maria Louise visste utmerket at hvis søstrene har forståelse av storheten i sitt kall, vil de holde ut på den valgte veien og gjerne utføre oppgavene som er dem betrodd. Moder Franziska henvendte seg også til søstrene med stor omsorg og kjærlighet, og skrev: «La oss verdsette over alt vårt kalls nåde, og følge vår hellige moder Elisabeths eksempel, la oss strebe etter å tjene Gud vederlagsfritt og sjenerøst» (24. august 1884). Kall er en nåde, men også en oppgave som Gud forplikter oss til, og bare ved å realisere dens store betydning og utvelgelse, er vi i stand til å svare med kjærlighet og ansvar på det, men også realisere det med entusiasme.

På grunnlag av dagens refleksjoner om grunnleggelsen av vår kongregasjon, tusenvis av modige elisabethsøstre som med sin trofaste tjeneste for Gud og mennesker skrev kongregasjonens historie, prøver vi takknemlig å se på vårt kall. Som gudviede personer og medlemmer av Apostolat Felleskapet St. Elisabeth, har vi fått ekstraordinær tillit. Hver av oss har en bestemt livsoppgave å fullføre.  Det er Jesus som har kalt oss til den veien vi går. Han så på oss med kjærlighet og kalte oss til en spesiell kjærlighet. Når vi husker begynnelsen på vårt kall, er det vanskelig å ikke uttrykke forbauselse over omstendighetene. Så mange forskjellige situasjoner og personer Jesus har brukt for å kalle oss. Veien til kall for hver enkelt av oss er forskjellig og unik, men Gud er alltid til stede på den. Derfor bør vi hver dag under den hellige messen, etter den hellige kommunion, takke Gud for kallets gave og be om å holde ut i den.

Evangelisten Markus skriver at de som Jesus valgte, «kom til ham». Svaret på Guds kall er ikke et statisk svar, men etter hvert som tiden går, oppdager mennesket sin hensikt og oppfyller kravene til å følge Jesus. Denne etterfølgelsen av ham innebærer noen ganger motgang, misforståelser og noen ganger fiasko. Vi vet at det ikke er nok å følge Jesus i øyeblikk av glede og bortrykkelse, men alltid, hver dag, selv når  vi møter lidelse.  Når vi stoler på Gud, er det nødvendig å vare ansvarlig til slutt, selv når problemer oppstår, og korset følger oss på veien.

Våre grunnleggere, til tross for så mange vanskeligheter med å godkjenne kongregasjonen, og misforståelser fra andre, brøt ikke sammen, selv når sykdommer og lidelser kom, men oppfylte tappert sitt kall. Tilsvarende har det vært med våre søstre i løpet av 180 år. Da pesten, krigene, forfølgelsene, personlige tapene, søstrenes døder og mange andre opplevelser rammet kongregasjonen,  holdt de tappert ut til enden takket være troen som var grunnlaget for deres liv. De visste hvordan de skulle akseptere både gleder og vanskeligheter, fordi de verdsatte høyt religiøse kallets gave.

Når vi ser på historien, kan vi si at gjennom hele livet, selv på slutten av den, må vi ta valg, stå for Jesus, følge ham, være nær og se på verden med hans øyne. Et godt åndelig liv garanterer troskap i kall og apostolisk entusiasme. Det er viktig å forstå godt hva som er prioriteten. Kardinal Sarah antyder at «det som betyr mest er hjertets kvalitet, styrke, tro og det åndelige livs tetthet.» Det er ingen tvil om at vår apostoliske troskap og entusiasme har sin kilde i et personlig og nært forhold til Jesus, og dette skjer gjennom bønn og et  nidkjært, engasjert liv i den religiøse innvielsens gave.  Denne foreningen med Jesus vil hjelpe oss til å bekjenne ansvarlig: «jeg elsker det som er mitt. Jeg elsker mitt kall og kongregasjonen».

Måtte årets jubileum for grunnleggelsen av vår kongregasjon og saligkåringen av salige Maria Louise være en anledning til å legge frem «morgendagen» for vår kongregasjon med ny entusiasme. Kjære søstre og medlemmer av Apostolat Felleskapet St. Elisabeth, la oss akseptere som en oppmuntring, ordene til moder Franziska adressert til oss i dag: «… La oss begynne på nytt og gjøre enda flere anstrengelser for å bringe mer glede til Jesu Hellige hjerte gjennom trofast oppfyllelse av våre daglige plikter og virkelig inderlig bønn.» (11. Mars 1874).

Kjære søstre og medlemmer av Apostolat Felleskapet St. Elisabeth, i vår utholdenhet i jubileumsglede, la oss håpe at vi kan leve med iver og engasjement gaven av vår kosekrerte liv. Bevisst en så stor gave, la oss bli likedannet med Kristus gjennom et intenst liv i bønn, tilbedelse og stille kontemplasjon, for å være vitner om  Guds kjærlighet for andre og ved et godt eksempel kunne opplyse veien  til Kristus for andre.

Idet jeg ønsker å forenes med dere i felles feiringen av jubileene, forsikrer jeg om min bønn, og sender mange hjertelige hilsener også fra søstre fra generalledelsen og alle beboere i generalatet,

deres hengivne i Kristus
Moder Samuela Werbinska
generalpriorinne