3. Jesu Hjerte-kult: En hjelp til å forme våre grunnleggende holdninger som vår karisma innebærer

Vår forbundethet med Jesu Hjerte avføder autentisk åndelig apostolisk engasjement og vekker og stimulerer til forming av konkrete holdninger hvor vår identitet som Elisabethsøstre kommer til uttrykk. Blant disse grunnleggende holdninger som følger av vår karisma, som Ratio Institutionis viser og som kan læres i Jesu hellige Hjertes skole, er det verdt å nevne: barmhjertighet, ydmykhet, enkelhet og beskjedenhet og et sonende sinnelag.

• Barmhjertighet

Ordet barmhjertighet avdekker sin betydning i den latinske versjon – misericordia (miseris cor dare), som kan oversettes som: gi hjerte til ulykkelige eller et hjerte som er følsomt for fattigdom. Så det er ikke bare å gjøre gode ting eller å hjelpe ulykkelige. Viktigere er holdningen, den indre innstilling, som resulterer i denne hjelpsomme handlingen.

Barmhjertighet er „en grunnleggende holdning som bør prege hver enkelt av oss”.[1] „Bare når vi lever og tjenestegjør i denne holdning, vil vår Kongregasjon utføre sin misjon”.[2] Kilden og modellen for livet preget av denne barmhjertighet er for oss „fremfor alt er Jesus Kristus i sin frelsende og tilgivende kjærlighet”.[3] Han – spesielt i sitt kjærlighetsfylte Hjertes mysterium – åpner for oss Guds barmhjertige kjærlighet. Pave Johannes Paul II understreker dette i encyklika Dives in Misericordia: „På en særlig måte bekjenner Kirken Guds barmhjertighet og gir ham ære ved å vende seg til Kristi hjerte; denne henvendelsen til Kristus i Hans hjertes mysterium hjelper oss å stoppe opp ved et sentralt og samtidig menneskelig sett mest tilgjengelig punkt som åpenbarer Faderens barmhjertige kjærlighet, som var det sentrale innholdet i Menneskesønnens messianske sendelse”.[4] Og derfor, „ved å gi ære til Jesu Hellige Hjerte står Guds barmhjertighet stadig på nytt klart for oss”[5], og denne erfaringen og mottagelsen av Guds barmhjertighetsgave gjør oss i sin tur i stand til å dele den med andre. Våre Grunnleggeres vitnesbyrd og vitnesbyrdet fra de følgende generasjoner av søstre viser oss at barmhjertige holdninger ikke er noe vi kan oppnå alene, bare med vår egen innsats. Det er en gave fra den barmhjertige Gud, som lærer oss å elske slik han elsker med sitt Barmhjertig Hjerte.

• Ydmykhet

„Ydmykhet er en grunnleggende dyd i vårt åndelige liv”.[6] Den var et viktig element i våre Grunnleggeres spiritualitet, som „kalte ydmykhet »grunnlaget for alle dyder«. Helt fra starten av vår kongregasjon hadde den en grunnleggende plass i hver enkelt søsters liv”.[7] I starten av felleslivet hadde søstrene ikke noen utarbeidet dagsorden, men ydmykhet og kjærlighet var de strukturerende elementene i deres liv. En dyp ydmykhet tilskyndet dem til å innse sin avhengighet av Gud i alt. Ydmykhet „vil si »et liv i sannhet«, liv i bevisstheten om vår fundamentale avhengighet av Gud, at vi er ute av stand til å gjøre noe godt uten Guds hjelp”. [8]

„Det uovertrufne eksempel” i utøvelsen av en ydmyk holdning var for våre Grunnleggere og „er fortsatt for oss Herren Jesus, som sa om seg selv: »Lær av meg for jeg er mild og ydmyk av hjerte« (Matt 11,29)”.[9] Dette er veldig talende, når vår Herre Jesus peker på sitt hjerte, understreker han nettopp denne egenskap: mildhet og ydmykhet. „Mildhet og ydmykhet omslutter på en måte hele Frelserens Hjertes »rikdom«. Men samtidig avslører mildheten og ydmykheten den. Aller mest tillater de oss å kjenne og ta imot. Utgjør gjenstand for beundring”.[10]

Disse Jesu Hellige Hjertes dyder, samt den beslektede takknemligheten og viljen til å ta siste plass, bør prege – slik Pave Benedikt XVI understreker – mennesker som vil engasjere seg i å gi hjelp til andre. Karitativt arbeid beriker ikke bare den som får hjelp. Det har en karakter av gjensidighet: det er utveksling av det gode mellom den som hjelper og den som nyter godt av hjelpen. Meget aktuell er Pavens understrekning at ydmykhet hos dem som hjelper de lidende og de fattige har sin kilde i Kristi egen ydmykhet, han som „tok siste plass i verden – korset – og det er med denne radikale ydmykheten han har frelst oss og hjelper oss kontinuerlig. Den som hjelper oppdager at akkurat på denne måten er hjelpen gitt ham, den er ikke hans fortjeneste, det faktum at han kan hjelpe, gir ham ingen grunn til å skryte. Denne oppgaven er en nåde. Jo mer man engasjerer seg til fordel for andre, jo mer forstår man og tar i mot Kristi ord: “Vi er unyttige tjenere” (Luk 17,10). Han erkjenner at han ikke virker på grunn av sin høyere rang eller større effektivitet, men fordi Herren skjenker ham det”.[11]

En slik forståelse og en slik holdning kan vi bare lære ved å holde oss nær den milde og ydmyke Frelserens Hjerte. Dette Jesu Hjertes ydmyke sinnelag vil styrke oss i vår gavmildhet overfor Gud og mennesker; vi gjør det som er mulig for oss, og overlater alt annet i ydmykhet i Herrens hender.

• Enkelhet og beskjedenhet

Fra begynnelsen har enkelhet og beskjedenhet hatt en viktig plass i St. Elisabetsøstrenes kongregasjon. De første grå søstres enkle og beskjedne holdning var et uttrykk for deres forståelse av fattigdommens dyd. Den viste seg i deres indre innstilling til materielle ting. Også når de etablerte seg på nye steder, var de ledet av prinsippet om enkelhet og beskjedenhet. Dette ser vi tydelig i Den salige Moder Maria Merkers brev til en sogneprest i Rawicz: „Våre krav er svært beskjedne. Vi trenger bare en leilighet i et stille hus, hvis mulig nær kirken, med stue, soverom og kjøkken. Møblene kan være enkle”.[12] Søstrenes og de første overordnedes beskjedenhet, ble berømmet av ordfører Warbrun i Neisse i en tale på kongregasjonens 50-årsjubileum i 1892: „Ingen historiker er i stand til å yte omfanget av deres velgjerninger rettferdighet, fordi søstrene utfører sine barmhjertighetshandlinger med iver, i stillhet og i hemmelighet, uten tanke på jordiske erkjennelse”.[13] Biskop Wahl av Dresden, som også deltok under feiringen, understreket enkelhet og beskjedenhet som karakteristiske trekk hos de grå søstre: „Tillat meg ennå å si noe til alle søstrene: ta vare på kongregasjonens kjennetegn, nemlig den spesielle holdning av hellig enkelhet og beskjedenhet”. [14]

Ved å følge våre grunnleggeres eksempel, og ved å ønske å trofast oppfylle deres anbefalinger som deres åndelige døtre og arvinger, setter vi stor pris på enkelhetens og beskjedenhetens ånd for at dette også skal være vår rikdom. En rett forstått andakt til Jesu Hellige Hjerte gir oss i denne forbindelse effektiv hjelp. Det milde og ydmyke Frelserens Hjerte, Han som „var rik, og som ble fattig for oss”[15], lærer oss kjærlighet til enkelhetens og beskjedenhetens ånd, tålmodighet og kravløshet, og at vi skal nøye oss med det som er lite.

• Soningens sinnelag

Blant de indre holdninger som er karakteristiske for vår identitet som Elisabethsøstre, er også soningens sinnelag. Det springer ut av en kjærlig holdning til Kristus og Hans Far, og av kjærligheten til nesten. Hver av disse kjærlighetene forplikter en kristen til å utføre soning i livet.

Soningsspiritualiteten er nær knyttet til andakten til Jesu Hellige Hjerte. Også i vår kongregasjon „er den det åndelige grunnlag for soningens sinnelag”.[16] Jesu Hjerte-kulten tilskynder oss til å ta imot det daglige strev, slit og lidelser i en ånd av soning for våre egne og hele verdens synder. I praktisk i hverdagen innebærer soningen sinnelag en beredskap til å ta i mot alt Gud sender eller tillater i ens liv. Det betyr fremfor alt „å ta imot og akseptere livets realiteter som uttrykk for Guds vilje”[17] altså aktuell fullbyrdelse av Guds vilje, i form av øyeblikkets plikt.

Konklusjon

Disse refleksjoner viser bare i begrenset omfang Det guddommelige Hjertes uutgrunnelige og uutømmelige åndelige rikdom. Hensikten var ikke å overbevise om behovet for andakten til Jesu Hellige Hjerte, men å understreke hans uerstattelige rolle i prosessen med å forme vårt eget hjerte og i autentisk etterlevelse av vår spiritualitet som Elisabethsøstre, som jo er en gave fra Guds kjærlige hjerte.

Spiritualiteten forbundet med andakten til Frelserens Hjerte – som ble forsøkt illustrert i de ovenstående betraktninger – har en formende kraft som rekker helt inn til dybdene av i menneskets hjerter. Jesu Hjerte-kulten er i stand til å endre, forme og styrke det menneskelige hjertet, hvor skjønnheten ofte er vansiret av menneskelig svakhet. Den sanne andakten til Jesu Hellige Hjerte hjelper oss hele tiden til å gjenoppdage at vi er elsket av Gud, noe som gjør at vi i vår tur kan formidle denne kjærlighetsgaven i vår relasjon til andre. „Menneskehjertet lærer av Kristi Hjerte å kjenne livets sanne mening og mål, å forstå verdien av et sant kristent liv, rette på skjevheter i menneskers hjerte, knytte barnekårets kjærlighet til Gud sammen med nestekjærlighet”.[18]

Våre grunnleggere, har forstått dette. Grepet av Jesu Hjertes kjærlighet prøvde de å gjøre hele sitt liv til et svar på dette. Deres liv er et vitnesbyrd om at også menneskets hjerte har evnen til å elske når det er forenet med Jesu Hjerte. Med sitt liv bekrefter de at å holde seg nær til mysteriene og følesene som Kristus har i sitt hjerte, avføder autentisk fromhet og samtidig vekker til å forme i oss holdninger som uttrykker Det guddommelige Hjertes spiritualitet.

Idet vi lever med den arv våre grunnleggere har etterlatt oss, de som gjorde andakten til Jesu Hellige Hjerte til sin og dermed til noe karakteristisk for vår kongregasjon, kan også vi anstrenge oss for å omforme våre hjerter etter Jesu Hjerte. Denne prosessen av å forme i seg et hellig hjerte som ligner på Jesu Hjerte, som står i samklang med det eksempel våre Grunnleggere etterlot oss, leder oss først og fremst til å erfare Guds kjærlighet, som skaper og former vår identitet. Praktiseringen av andakten til Jesu Hjerte, gjør oss i stand til fullt bevisst å leve etter vårt kall som Elisabethsøstre, og til å bringe vårt vitnesbyrd ut til folk. For en som streber etter å leve i ekte hengivenhet til Jesu Hjerte, er ikke middelmådighet eller åndelig minimalisme akseptabelt. Vår spiritualitet, hvis den skal være sann og overbevisende, forutsetter å puste i nærhet og i klima av Jesu Hjerte, vennskap med Ham, og ut av dette strømmer engasjementet i vår karismatiske sendelse. Som skissert i beskrivelsen av vår åndelighet, som i stor grad bygger på Jesu Hjerte-kulten, som for oss er en dyrebar arv, som vi burde pleie både i oss selv og i dem vi tjener, slik at vi alltid kan øse av Hans overstrømmende rikdom.

sr. M. Agnes Nowak

 

[1] RI 5.5.

[2] Ibid.

[3] Ibid.

[4] Johannes Paul II, Dives in misericordia, 13.

[5] RI 5.5.

[6] RI 5.6.

[7] Ibid.

[8] Ibid.

[9] Ibid.

[10] Johannes Paul II, Onsdagsaudiens 20.06.1979.

[11] DCE 35.

[12] Frankiewicz E. OFM, Matka Maria… op.cit. s. 377. Dokument nr 116.

[13] Ibid, s. 530. Dokument nr 267.

[14] Ibid, s. 531-532. Dok. Nr 268.

[15] 2 Kor 8,9.

[16] RI 5.8.

[17] Ibid.

[18] Johannes Paul II, Tale til  Jesuitter, 5 oktober 1986: Insegnamenti, IX, 2 [1986], 843.