„Den katolske kirkes katekisme lærer: «Å tro er en personlig handling, nemlig menneskets frie svar til Gud, som åpenbarer seg» (Nr 166). For å kunne si; jeg tror på Gud er både en gave og en oppgave. Det er Guds nåde og menneskets ansvar. Kjærlig dialog med Gud, som “taler til menneskene som venner” (Dei Verbum, 2), viser oss at vi med tro kan oppnå forening med Ham” (generalaudiens, Benedikt XVI, 23. januar 2013).

Tro og bønn henger sammen, til og med i samspill. Troen næres i bønn, den styrkes og utdypes gjennom bønn. For å leve troen, som er mer enn overbevisningen om at Gud eksisterer, må den også komme til uttrykk gjennom tillit til Ham. Vi trenger samfunn med Gud, vi står foran Ham, lytter til Hans ord, og samtaler med Ham. Det er vårt “kjærlighetsfulle møte med den treenige Gud”, slik våre Konstitusjoner utrykker det (K 40).

Til ettertanke:

• Er det tid i mitt daglige liv til felles og personlig møter med Gud i bønn, slik at min tro kan styrkes av Guds nåde?

For å utdype formasjonens tema:

• Pave Johannes Paul IIs budskap til deltakerne i plenumsmøtet for Kongregasjonen for sekulære institutter, 7. mars 1980
• Bønn veien, til vekkelsen og tjenesten, p. Zimowski, biskop.

„W rozmowie z Bogiem modlitwa publiczna musi zawsze splatać się z osobistą (…) Tak dokonują się w nas oczyszczenia, dzięki którym otwieramy się na Boga i stajemy się zdolni do służby ludziom” (Spe salvi, 34).