Er det ekte trøst i lidelse? De som lider føler vanligvis at ordene og handlingene, som skulle løfte dem, har motsatt effekt. De får følelsen av, at deres lidelse ikke blir forstått.  Ekte trøst blir bare gitt oss i Jesus Kristus, i   Hans lidelse, død og oppstandelse. På dette punktet foreslår jeg, at dere reflektere over noen tanker fra encyklikaen Lumen Fidei.

„Den kristne vet, at lidelse ikke kan elimineres. Lidelsen kan kjennes meiningsfull, og samtidig være krevende. Vi kan leve med lidelse, og blir samtidig omsluttet av Guds armer, som ikke slipper. Man er i stadiet for vekst i tro og kjærlighet. Når vi betrakter Kristi forening med sin Far, selv i Hans største lidelse på korset (jf. 15,34), lærer den kristne å se med Jesu eget blikk. Selv døden blir belyst og kan møtes, som det siste kall til tro, det siste ‘kom ut av deres land’, det siste ‘kom!’ uttalt av Faderen, som vi betror oss til i tillit til, at Han også vil styrke oss i den siste overgangen” (LF 56).

„Til det lidende mennesket gir ikke Gud en forklaring på alt. Han tilbyr sitt svar i form av nærvær, som følger med godhetens historie, som er knyttet til enhver lidelseshistorie. Slik kan lidelsen bli opplyst av en lysstråle. I Kristus ønsket Gud å dele veien med oss, og tilby oss sitt blikk, slik at vi kunne se lyset i det. Kristus utholdt smerte, og av den grunn “veileder og fullkommengjør han vår smerte og tro» /Hebr 12, 2/ (LF 56).

Til ettertanke:

• Denne måneden feirer vi festen for Opphøyelsen av Det hellige kors. La oss spørre oss selv: Hvor finner jeg trøst i lidelse?
• Kan jeg akseptere personlig lidelse med bevisstheten om at det ikke er nytteløst hvis jeg forbinder det med Kristi lidelse?

For å utdype formasjonens tema:

• Det apostoliske brevet „Salvifici doloris” hl. Johannes Paul II

“ Bare Gud, som elsker oss nok til å påta seg våre sår og vår smerte, spesielt uten egen skyld, er troverdig”

(Urbi et Orbi, Benedikt XVI, Påsken 2007)