Kjære Søstre,
kjære medlemmer i Apostolatfellesskapet St. Elisabeth

„Men hvis Kristus ikke er reist opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. (1Kor 15,17). Kristus kom til verden for vår frelse. Han døde og oppstod for oss. I dag, når vi feirer påskehøytid, bekjenner vi med dyp tro at bare i ham finnes vår frelse. Han er vår begynnelse og ende, og ingenting har mening for oss uten ham. Gjennom feiringen av påskens triduum har vi trådt inn i troens største mysterier for å bekjenne –Kristus lever, han er sannelig oppstanden!

Maria Magdalena var et vitne om sannheten om den herlige oppstandelsen. Etter Kristi død løp hun til hans grav. Hun stanset ved hulen der Jesu kropp var blitt lagt tre dager tidligere, og smerten gjennomtrengte hennes hjerte ved tanken på det som hadde hendt. Maria Magdalena sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt Herren min bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» (jfr. J 20,11-13).

Hun, som hadde viet sitt liv til Jesus og fulgt ham som en trofast disippel, ønsket å være nær ham – også etter hans død. Men i stedet hørte hun engelens ord: «Han er ikke her, for han er oppstanden» (Matt 28,6). Han har stått opp fra de døde, han lever! Maria Magdalena vendte seg om og erfarte den levende Jesu nærvær. Deretter gikk hun til apostlene for å fortelle dem om sitt møte med den Oppstandne.

Også i dag inviterer Jesus oss til å møte ham. Det er nok å vende blikket mot ham, å se ham i øynene. En fullkommen måte å gjøre dette på er gjennom tilbedelse – tid tilbrakt i hans nærvær. Jesus oppmuntrer oss til å legge bort alt som distraherer og opptar oss, til å forlate vårt arbeid og våre plikter for en stund og følge ham til det stedet hvor han ønsker å møte oss.

Derfor «setter vi av, så langt det er mulig, minst et kvarter daglig til eukaristisk tilbedelse og personlig bønn» (D 49.1). Vi kan si at Maria Magdalena vendte tilbake til graven, til stedet der hun hadde forlatt sin Mester. Hun kom tilbake for å se ham en siste gang, salve ham og ta farvel. I stedet får hun der et møte med den levende Herren. Denne scenen oppmuntrer oss til å vende tilbake til steder i vårt liv hvor vi kan møte Jesus, som alltid er til stede blant oss. Dette stedet er fremfor alt kapellet, hvor vi, slik våre konstitusjoner minner oss om, ofte bør være til stede i tilbedelse. Denne tiden viet til personlig bønn gjør det mulig for oss å fordype vår kjærlighet til Kristus og fornye vår forening med ham (jfr. K 49).

I denne travle verden er det verdifullt å vende tilbake til begynnelsen av vår vandring med Jesus – selv etter mange år siden vår dåp, etter mange år i det konsekrerte liv. Det er godt å minnes gleden ved det første møtet med ham og iveren etter å følge ham. Jesus inviterer oss til refleksjon, til å løfte blikket og se ham i øynene. Maria Magdalena festet blikket på ham. Klarer jeg å stanse opp i tilbedelsen? Ser jeg, når jeg betrakter den hvite skikkelsen av det eukaristiske brødet, Guds nærvær i det? Er stillheten foran Det allerhelligste sakramentet for meg en anledning til å høre Jesu stemme som taler til meg? La oss våke foran ham i tilbedelsen, og kjempe for en tid hvor han – og bare han – skal være det viktigste for oss. Om vi lar Jesus berøre oss, han som kan forvandle det svake i oss, styrke vår tro og lede oss i riktig retning i livet.

I år markerer vi 80-årsjubileet for Søster M. Paschalis Jahn og hennes ni medsøstres dødsdag. Fra februar til mai, på dagen for deres død, minnes vi våre velsignede martyrer – deres offer, det vakre og trofaste liv de levde til det siste, og deres heroiske død. Deres holdning var preget av en dyp omsorg for medmennesker. De viste stor flid med å ivareta de trengendes, de sykes, de eldres og de svakes behov. Videre var de urokkelig trofaste mot dydens renhet. De holdt den til Gud lovede kjærligheten i aller høyeste akt. Disse idealene var for dem uvurderlige, og de representerte de aller høyeste verdier. For disse verdiene var de villige til å ofre livet sitt.

Den merkedagen gir oss alle anledning til å reflektere. Den får oss til å stille oss selv spørsmål om våre livsvalg. Vi reflekterer over vår trofasthet til Jesus til det siste. Vi spør oss også om vårt forhold til ham. Dette forholdet er svaret på alle våre spørsmål og tvil. For den som virkelig har valgt Jesus, kan vi uttrykke det slik, slik St. Paulus formulerte det: «Nå lever jeg ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever i kjøttet, lever jeg i troen på Guds Sønn» (Gal 2,20). Det er han jeg har valgt, og jeg har fulgt ham.

Kjære Søstre og kjære medlemmer av Apostolatfellesskapet St. Elisabeth. Mens vi opplever mysteriet om den store påsken, kalles vi til å kontemplere Kristus, som åpenbarer seg for oss som Veien, Sannheten og Livet. La Frelserens tomme grav – et tegn på kraft og seier – fylle oss med håp og fred i disse hellige dager, og la den være en kilde til styrke for å vitne om vår tro. Måtte den oppstandne Kristus velsigne alle og gi alle nådegaver.

I denne påsketiden forener jeg meg i bønn med dere alle, kjære Søstre og medlemmer av Apostolatfellesskapet St. Elisabeth. Jeg forsikrer dere om min forbønn og sender hjertelige hilsener fra Søstrene i generalledelsen og hele fellesskapet i generalatet

i Jesu Hjerte kjærlighet
S. M. Rafaela Fischbach
generalpriorinne