Kjære Søstre, kjære medlemmer i Apostolatfellesskapet St. Elisabeth.

I påsketidens bakgrunn feirer vi festen for Marias besøk hos Elisabeth. Denne meningsbærende festen oppmuntrer oss til å reflektere over våre liv. Helt siden kongregasjonens begynnelse har den minnet oss om å gå ut mot våre medmennesker. Som Jesus sier: «Alt det dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg» (Matt 25,40). Gjennom besøksmysteriet oppdager vi den åndelige retningen og den dype meningen med vårt kall (jf. D 1.3). Kallet til å gjøre godt, møte våre medmennesker med kjærlighet og vise spontan vennlighet, oppmuntrer oss til stadig selvutvikling og fordypning i vårt liv. Maria, som valgte å legge ut på en krevende vandring for å hjelpe sin slektning, den hellige Elisabeth, er for oss et forbilde på omsorg for våre medmennesker. I den fjellrike landsbyen Ain Karem er det ikke bare møtet mellom de to kvinnene som berører oss. Vi må se dypere og oppdage mer. For der skjer også møtet mellom Messias og Johannes Døperen. Overraskende er Elisabeths bekjennelse: «Hvordan kan det ha seg at min Herres mor kommer til meg?» (Luk 1,43). Elisabeth ble fylt med Den Hellige Ånd. Derfor vet hun hvem Maria er, og med hvem hun kommer til hennes hjem. Hun som er Guds Sønns mor, er også Herrens tjenerinne, alltid klar til å tjene mennesket.

Vårt kall er å velge Jesus. Gjennom de avlagte løftene «vier vi oss med udelt hjerte til tjeneste og tilbedelse av Gud» (K 8). Når vi svarer på Guds kall, velger vi å følge Jesus. Vi oppdager hans vei, lærer å kjenne hans vilje og overskrider oss selv for å kunne oppfylle Guds plan. En dyp forståelse av Guds valg og de avlagte løftene fører oss til indre frihet og glede. Den blir også et tegn på håpet om det kommende liv (jfr. K 8). En slik forening med Gud hjelper oss å løsrive oss fra oss selv, våre valg og vaner. Den lar oss vie vårt liv helt til tjenesten for ham som elsket oss først. Da ser vi ikke lenger oss selv, men setter Gud først. Gjennom valget av Gud setter vi også våre medmennesker og deres behov i sentrum. Når vi går med et hjerte villig til å dele og tjene våre medmennesker, blir vi disipler med blikket vendt mot Maria, som skyndte seg til Elisabeth trengte hennes hjelp. Hvordan er dette i mitt liv? Klarer jeg å gå utover meg selv for å se andres behov mer enn mine egne? Er jeg villig til å forlate min egen komfort for å tjene min neste? Når var sist jeg ofret min tid for noen som trengte hjelp? Hva har jeg delt med ettilfeldig møtt medmenneske?

I Den hellige skrift leser vi at den hellige Elisabeth ble fylt med Den Hellige Ånd. Også apostlene, som var samlet i Øvre sal, mottok Den Hellige Ånd, som gjorde dem i stand til å forkynne sannheten og vitne om den. Apostlene erfarte på nytt at for Jesus finnes det verken lukkede dører eller grenser. Han overgår deres forventninger og stiller deres frykt og bekymringer med kraften fra Den Hellige Ånd. Den hellige Peter og de andre apostlene mottok denne gaven. Straks gikk de ut for å vitne om Jesus, som døde og oppstod. De talte til de som var samlet på deres eget språk, slik at alle kunne forstå det store som hadde skjedd. Apostlene forkynte modig sannheten om Kristi oppstandelse og viste veien til frelse. De oppmuntret sine lyttere til å følge Jesus. Den dagen ble «omkring tre tusen sjeler» (Apg 2,41) døpt. En forvandling skjedde i deres liv, for de så apostlenes mot og forsto hva som var det viktigste i deres eget liv.

Gud sender fortsatt Den Hellige Ånd til sin Kirke. Hver og en av oss har mottatt hans gaver i dåpens og fermingens sakrament. Kristus har ikke forlatt oss alene. Han har sendt oss Den Hellige Ånd, som har fylt oss med sin kraft. Han styrker oss gjennom Den Hellige Ånd. Han gjør oss i stand til å forkynne Guds ord og vitne med vårt liv. Han selv lærte: «Dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem, i hele Judea og Samaria, og helt til jordens ende» (Apg 1,8). Å være Jesu vitne er å vise med sitt liv hvem Jesus virkelig er. Det er å vise andre hvordan Jesus er. Det er vår oppgave, som Kristus kaller oss til når han gir oss Guds Ånd. Dermed vekkes en refleksjon: Kan andre, når de ser meg, si at de har lært Jesus å kjenne? Er jeg så åpen for Den Hellige Ånd at jeg lever i sannheten? Har jeg gjennom å leve etter de evangeliske rådene blitt lik Jesus? Bekjenner jeg meg til ham foran andre mennesker? Klarer jeg å tale om ham til andre?

Kjære søstre, kjære medlemmer i Apostolatfellesskapet St. Elisabeth. Vi lever i Jubileumsåret. Mange av oss har allerede gått gjennom jubileumsdørene i Romas basilikaer eller i utpekte jubileumskirker. I stillhet og bønn har vi betrodd oss selv, våre kjære og vår daglige tjeneste til Gud. Må Jubileet vi feirer være en kilde til håp. Må Den Hellige Ånd, som vi venter på, styrke oss med sitt lys, fylle våre hjerter med sine gaver og tenne i dem sin kjærlighets ild.

Jeg forener meg i bønn med dere alle, kjære søstre og medlemmer av Apostolatfellesskapet St. Elisabeth. Jeg forsikrer dere om min forbønn og sender hjertelige hilsener fra søstrene i generalledelsen og hele fellesskapet i generalatet

i Jesu Hjerte kjærlighet
S. M. Rafaela Fischbach
generalpriorinne