Kjære Søstre,
Kjære medlemmer av Apostolatfellesskapet St. Elisabeth.

Når vi feirer Herrens Fødsel, får vi en anledning til å møtes som én familie. Det gjelder både i ordensfellesskapet og i den kristne familien. Da kan vi sammen, med ekte glede og nærhet, leve oss inn i denne hendelsen. Den er viktig for oss, fordi den åpenbarer Guds Ord som ble kjød. Kristus, Guds Sønn, kom til verden som et lite barn. Han gjorde det for å bli lik oss mennesker. Guds dype lengsel var å bli som oss. Han ønsket å dele våre menneskelige og daglige utfordringer. I denne høytiden bøyer vi oss over det lille barnet. Da kjenner vi at hjertet blir berørt. Vi fylles av kjærlighet og dyp takknemlighet overfor vår allmektige Far.

Dagens evangelium på denne høytiden fører oss inn i dypet av den sannheten som ble åpenbart i den fattige grotten i Betlehem. Denne hendelsen markerte begynnelsen på vår frelse, som kommer til oss gjennom Guds Sønn som blir født. Den hellige Lukas skriver i sitt evangelium: «Mens de var der, kom tiden da hun skulle føde. Hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke plass til dem i herberget» (Luk 2, 6–7). Det er utrolig å tenke på at Gud – for deg og for meg – ble en av oss. Han kom til verden i enkle og beskjedne omgivelser, men med en kjærlighet som rommer alt. Tiden for Herrens Fødsel er ikke bare en markering av en historisk hendelse. Det er også en tid for å tilbe Jesus – det inkarnerte Ord. Den hellige Pio ba i sine bønner Maria om å hjelpe ham til å fordype seg i kontemplasjonen over dette store og betydningsfulle mysteriet som fant sted i Betlehem. Gud tok bolig blant oss. Han forble for alltid hos sitt folk i den Hellige Eukaristi. Hver gang vi står ved alteret, bøyer vi oss over denne store hemmeligheten: Guds nærvær som barn i grotten i Betlehem, og Kristus som kommer til våre hjerter i den hellige kommunion. Det er den samme Gud – Gud med oss (jfr. Matt 1,23).

Engelen åpenbarte for gjeterne de store mysteriene i frelsens vei: «Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren.» (Luk 2,10–11). Han er født – slik forkynner englene i Betlehem! Han er født – det er dette kirkeklokkene minner oss om når de kaller oss til feiring og til glede. Slik gjeterne løp gjennom natten mot grotten den første julenatt, slik kneler også vi foran det inkarnerte Ord for å gi Gud vår tilbedelse og vår hyllest. Å oppleve gleden ved møtet med Kristus betyr å bli fylt av hans nærvær. Det betyr også å dele den gleden vi har fått, med andre. Gjeterne løp av sted for å se Herren. Kjære Søstre, Kjære medlemmer av Apostolatfellesskapet St. Elisabeth. La oss også «løpe» med glede for å møte Jesus, slik at vår tro kan styrkes og vi kan hente ny kraft. La oss «løpe» med undring og varme mot våre medmennesker, for å dele det åndelige rikdom vi selv har fått. I vårt åndelige liv må vi stadig hente fra kilden som er Eukaristien. Det er i kraft av denne nåden at vi kan bli sanne vitner om møtet med Kristus. Den som virkelig har møtt Herren Jesus og fylt sitt hjerte med hans gaver, vil aldri beholde dem bare for seg selv, men dele dem og berike andre. Som pave Frans understreker: «Den som virkelig har erfart Guds frelsende kjærlighet, trenger ikke lang tid før han begynner å forkynne den. Han trenger verken mange kurs eller lange forklaringer. Hver kristen er en misjonær i den grad han har møtt Guds kjærlighet i Kristus Jesus» (Evangelii Gaudium, 120). I denne høytiden kan vi vekke en refleksjon i oss selv: Klarer jeg å gi videre av den åndelige rikdommen som Gud har betrodd meg? Kan andre, når de ser på mitt liv, si at hjertet mitt tilhører Gud? Etterlater jeg et godt vitnesbyrd gjennom mine valg og min væremåte?

Når vi feirer mysteriet ved Kristi Fødsel, vår Frelsers fødsel, han som under sitt jordiske liv ba Faderen om enheten blant sine disipler: «Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg, så også de kan være ett i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg» (Joh 17,21), blir vi på nytt klar over at det ikke finnes et sant vitnesbyrd om Gud uten et liv i enhet. Enheten er først og fremst en gave fra Faderen selv, men også en frukt av vårt samarbeid med den nåde vi har mottatt fra Herren. Våre Konstitusjoner sier at «bare et fellesskap som er indre forenet, er i stand til å oppfylle sitt oppdrag i dagens verden» (K 67).

Den hellige Frans’ bønn, som vi ber for enheten blant oss siden det siste generalkapitlet i 2023, minner oss om at dersom vi skal være virksomme redskaper i Herrens hender, må vi, i evangeliets ånd, glemme oss selv, slik at vi kan:

Mester, hjelp meg å søke
ikke så meget å bli trøstet som å trøste
ikke så meget å bli forstått som å forstå
ikke så meget å bli elsket som å elske.

For det er ved å gi at vi får,
ved å tilgi at vi selv får tilgivelse,
ved å miste vårt liv at vi vinner det.

Det er ved å dø, at vi oppstår til det evige liv.
Ved Kristus, vår Herre.

Vi trenger denne enheten dypt i vårt liv. Den er en nåde, men også en frukt som vokser i den jorden hvor vi lar våre egne behov dø bort – våre rettigheter, vår følelse av urett eller krenkelse. Når alt dette tas imot i tro og ofres til Herren, blir det til en gjær som skaper enhet blant oss. Det gjør oss i stand til å være sanne vitner om Kristus og til et frø av fred i verden – en fred vi ber så inderlig om. Derfor vil vi, slik som i tidligere år, fortsette å be om enheten blant oss, også i årene som kommer.

Kjære Søstre, kjære medlemmer av Apostolatfellesskapet St. Elisabeth. Må gleden over Frelserens fødsel gi dere håp, indre fred, styrke og fornyet tro – en tro som bærer gjennom livet, særlig i tider med prøvelser og vanskelige erfaringer. Må denne høytidstiden bli en anledning til fordypet refleksjon, og må hvert blikk mot krybben minne oss om Gud Faders grenseløse kjærlighet til mennesket.

Forenet i bønn ønsker jeg dere, Kjære Søstre og kjære medlemmer av Apostolatfellesskapet St. Elisabeth, Guds Barns velsignelse og fred. Jeg sender også med glede hjertevarme hilsener fra rådssøstrene og fra alle søstrene i generalhuset.

I Jesu Hjertes kjærlighet

S.M. Rafaela Fischbach
generalpriorinne