Kjære Søstre,
kjære medlemmer av Apostolatsfellesskapet St. Elisabeth,
I påskens stillhet skjedde det noe uvanlig, og samtidig det aller viktigste. På søndagsmorgenen stanser vi, slik som apostlene, ved den tomme graven og betrakter dens indre. Sammen med Peter og Johannes ser vi stedet der Jesu kropp ble lagt, linklærne som er blitt liggende igjen – men han er ikke der. Han er oppstanden. Denne sannheten har gått ut over hele verden og gitt mennesker glede og håp: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø» (Joh 11, 25–26). I dette kommer den dype meningen i vår tro til uttrykk, for vår Herres oppstandelse rommer i seg vår oppstandelse og vårt liv.

Den hellige Johannes beskriver i Evangeliet nøye hvordan apostlene løp dit og gikk inn i graven for å se om Herren virkelig var blitt tatt bort, slik Maria Magdalena hadde sagt. Der fikk de se linklærne som Jesus hadde vært svøpt i, og hodekledet som hadde ligget over hodet hans, lagt for seg selv og sammenrullet på ett sted (jf. Joh 20, 6–7). De så atalt lå urørt igjen. For Jesu disippel var dette viktige detaljer, gjennom hvilke han gjenkjente sin Mester. Helt fra begynnelsen var han nær Jesus. Han vandret sammen med ham og lyttet til hans lære. Han kjente hans måte å være på. Det var han som under den siste nattverd hvilte ved Jesu hjerte og kjente dets slag. Etter oppstandelsen kunne han også gjenkjenne Jesus på lang avstand, der han sto på bredden av sjøen. Johannes var en disippel med stor finfølelse og ettertanke, og han ble trofast værende hos Jesus. Hvorfor trodde han da ikke tidligere, men først etter at han gikk inn i graven? Evangelisten forklarer det selv: «For ennå hadde de ikke forstått Skriften» (Joh 20,9). Derfor måtte han gå inn i graven. Han så og han trodde (jf. Joh 20,8) at Kristus var oppstanden, at han lever. De ordnede linklærne, roen, ordenen og harmonien ble for ham tegnet.

Troen krever innsats. Den er en gave vi har mottatt, men denne gaven må tas vare på, slik at den kan utvikle seg, styrkes og bestå. Som den hellige Paulus sier, blir troen til gjennom det vi hører (jf. Rom 10,10), men den trenger vårt «ja» og vår mottakelse. Dette er ikke enkelt, for troen kan ofte ledsages av tvil, spørsmål og manglende forståelse. Vi ønsker på en menneskelig og realistisk måte å løse våre problemer og søker logiske forklaringer. Samtidig er tro full tillit til Gud – å overgi seg til ham og i hans ord søke svar på de spørsmålene som uroer oss. La Jesus berøre oss; la ham skape orden i vårt indre, stille vår rastløshet og vår frykt, og fylle våre hjerter med fred og stillhet. La oss derfor gå inn i graven sammen med Johannes (jf. Joh 20,8), for her skjer forvandlingen av det som er svakt og syndig, til det som er sterkt og hellig. Dette stedet åpenbarer for oss Evangeliets budskap: at Kristus virkelig er oppstanden, og at vi ikke er alene.

Kjære søstre, kjære medlemmer av Apostolatsfellesskapet St. Elisabeth, hver og én av oss lærer Jesus stadig bedre å kjenne, dag for dag og år for år. Vi oppdager ham på nytt hver dag gjennom meditasjon, retretter og gjennom utallige situasjoner som åpenbarer hans nærvær. Hver dag vokser vi i denne nærheten. Hvor nødvendig er det ikke med årvåkenhet og et åpent hjerte for å kunne fordype vennskapets gave med Kristus. I oss må det finnes omsorg og vilje til å gripe hver anledning til å øse av Guds nådeskatt – de nådegavene Gud har beredt for hver enkelt av oss.

«Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser» (Hebr 11,1), for det jordiske livet tar ikke slutt, men forvandles og varer evig. Til dette livet er vi kalt, og derfor må vi allerede nå ta vare på det, slik at vi kan nå det. Erfaringen av den tomme graven og det personlige møtet med den Oppstandne styrket apostlene slik at de var villige til å gi sitt liv for Jesus.

I lys av dagens høytid la oss vekke til live en refleksjon i oss selv: Har jeg møtt den Oppstandne? Er jeg villig til å ofre alt for ham? La oss rette blikket mot vårt eget hjerte: Hvordan er det? Har Gud sin plass i mitt hjerte? Eller er jeg fortsatt mer opptatt av verdens anliggender, hverdagens vanskeligheter og personlige bekymringer? Søker jeg til Jesu hjerte i viktige saker? Er det i Guds hjerte jeg søker svar, tilflukt, trøst og styrke? Pave Frans oppmuntret oss med ordene: «La oss løpe for å møte Jesus, la oss på nytt oppdage den uvurderlige nåden det er å være hans venner. La hans Ord om liv og sannhet opplyse vår vei» (20.04.2025). Den oppstandne Herren er vår styrke og vår vei. Det er han som venter oss ved slutten av vårt liv.

Kjære søstre og kjære medlemmer av Apostolatsfellesskapet St. Elisabeth, i anledning påskehøytiden ønsker jeg dere alle rikelig med Guds nåde. Må den oppstandne Kristus skjenke oss urokkelig tro og kjærlighet og fylle våre hjerter med håp, glede og fred. Må disse hellige dagene bli for oss en anledning til dyp ettertanke og åndelig fornyelse. La oss minnes livets seier, som oppstandelsen gir oss, og øse av den styrke til å leve hver dag godt. Må ordene som er skrevet i Evangeliet: «Han er ikke her; han er oppstanden» (Luk 24,6), være vår veiviser.

Hjertelig takk til alle søstre og medlemmer av Apostolatsfellesskapet St. Elisabeth for de påskehilsener som er sendt, for forbønnene i våre intensjoner og for alle uttrykk for vennlighet. Jeg forener meg åndelig med dere i påsketiden og sender varme hilsener fra søstrene i generalledelsen og fra alle søstrene i generalhuset.

I Jesu hjertes kjærlighet
S. M. Rafaela Fischbach
generalpriorinne