„Men Maria sto like utenfor graven og gråt…
«Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus.
«Hvem leter du etter?»”

(Joh 20,11.15)

Kjære søstre
og medlemmer av Apostolat Fellesskapet St. Elisabeth

„Livets Herre kjenner ikke død, selv om Han gikk gjennom dens port” synger vi på Herrens Oppstandelses høytid. Med sangens ord uttrykker vi vår tro på Kristi seier og oppstandelse. Gjennom 40 dager med faste, har vi forberedt oss til denne hendelsen, og samtidig har vi erfart den triste og vanskelige koronaviruspandemien. Bønnevaker og refleksjoner som fulgte med fasten, har enda fastere knyttet oss til Livets Herre, slik at vi i takknemlighet og med troens innstilling kan få erfare Påskens høytid, som Herren Gud har gitt oss i Sin godhet.

Mysteriet om Jesus fra Nasaret, Hans pine og død ble dypt nedtegnet i Hans disiplers sinn og hjerter. Det var ikke lett for dem å avfinne seg med Mesterens tap. For disiplene hadde store forhåpninger til Jesu tilstedeværelse: „Og vi som hadde håpet at det var han som skulle befri Israel…” (Luk 24,21). Nu levde de med sin smerte, tristhet, og følelsen av å være forlatt. Lignende følelser fylte også kvinnene, som hadde tjent Mesteren under Hans tid på jorden. Hl. Lukas, Evangelisten, viser, at etter Jesu død, ønsket de fortsatt å tjene Ham. Tidlig om morgen løp de til graven for å salve Hans legeme (jfr. Luk 24,1nn). Kvinnene stod ved graven og fra dypet i deres hjerte, ønsket de å vise Jesus sin takknemlighet. Minnene om hva, som skjedde med deres elskede Mester, vekket sinnsbevegelse, smerte og tårer i dem. Maria Magdalena ble også bedrøvet over at hun ikke fant Jesu legeme i graven, og derfor gjenkjente hun ikke Mesteren, som sto ved siden av henne, som spurte henne: „Hvorfor gråter du, kvinne? Hvem leter du etter?” (Joh 20,15). Maria Magdalena forvekslet Jesus med gartneren, og det var først, da hun hørte navnet sitt, at hun gjenkjente sin Mester og Herre i Ham.

Det samme spørsmålet, som Jesus stilte Maria Magdalena, fikk disiplene høre: „hva leter dere etter?” Spørsmålet, som ble stilt, krevde en bestemt innstilling, og et sterkt svar fra disiplene. Døperen Johannes pekte på Jesus for disiplene: „Se, Guds Lam” og fra da av fulgte de Jesus. De fant sitt mål og angret aldri på det.

I dag stiller Jesus oss de samme spørsmålene, som Han stilte Sine disipler: „Hva leter dere etter” i livene deres? „Hvem leter dere etter” i deres liv? Disse spørsmålene, som vi må svare på, er grunnleggende, konkrete og forpliktende. Vi må møte spørsmålene som kristne og gudviede, hvis vi virkelig ønsker å følge Kristus i mysteriet, Hans pine, død og oppstandelse. For oss, viet til Gud, må disse spørsmålene tas med, ikke bare ved ordenslivets begynnelse, men også i formasjonen, på hvert stadium, helt til våre dagers ende. Jesus spør hver enkelt av oss, hver dag: Søster „hvem leter du etter” i ordensliv? Han spør hver person: „hvem jakter du etter” i ditt liv? Dette er et ekstremt viktig spørsmål, som vi alle må bære med oss, hver dag, for oppriktig å søke Den Sanne Gud, og realisere vårt liv i Ham. Vi må reflektere over dette spørsmålet, spesielt når hverdagen er monoton rutine, som begynner å trette eller kjede oss, og når vi fristes til heller å realisere våre egne planer og drømmer. Spørsmålet hjelper oss særlig, når vi mangler beredskap til å akseptere nye tanker i kongregasjonen eller forflyttelser, og når vi er overbevist om vår egen fornuft og våre riktige valg. Spesielt i øyeblikk som dette, burde vi svare på spørsmålene Jesus stiller oss: Søster, hvem leter du etter, slik du handler nu? Leter du etter Meg og Min herlighet, eller deg selv, dine rettigheter, og det du tror du har krav på?

Maria Magdalena løp til graven, fordi hun, i sitt hjerte, hadde kjærlighet, takknemlighet og medfølelse. Hun var klar til å vie sin tid på morgenen, til å stå ved graven. Da hun løp, tenkte hun ikke på soldatene som voktet graven. Hun hadde også til hensikt å salve Herrens kropp. Maria Magdalenas kjærlighet er full av uselviskhet og offer. Og hva skal jeg møte Herren Jesus med i dag? Kan jeg elske min Mester, som Maria Magdalena gjorde? Brenner mitt hjerte også av kjærlighet, som gjør det mulig å ofre, stadig komme andre i møte, tilgi, utføre enkle oppgaver, være tro i små ting og vitne om Den Oppstandne Herre?

Kjære søstre og medlemmer av Apostolat Fellesskapet St. Elisabeth, idet vi erfarer Påskens Triduum, ser vi på Jesus, som, av kjærlighet til oss, led pine og død, og er oppstanden. Denne tiden er en flott mulighet til å reflektere over vårt liv, våre beslutninger og valg, inkludert de som gjøres i livets grå hverdager. Er våre beslutninger den entydige bekreftelsen på vår væren ved Jesu side? Med spørsmålet Han stilte Maria Magdalena, la oss også prøve å svare ærlig på det: søker jeg bare Jesus i mitt liv, og utrykker alt jeg gjør, min store kjærlighet til Ham? Vil min oppførsel kunne vitne om Hans oppstandelse og liv?

Kirken og kongregasjonen gir oss mange muligheter; Eukaristi, Guds Ord, betraktning, breviarbønn, retrett og de hl. sakramenter, og mange andre praksiser, som blir til styrke og gjenoppliver vår kjærlighet til Jesus. Det er opp til hver enkelt av oss, hvordan vi bruker disse mulighetene, hva vi selv velger og hva, som kan skje i våre hjertes dyp. Først, når hjertet er fylt med kjærlighet, vil vi være i stand til fullt overbevist å bekjenne, som Simon Peter: „Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær” (Joh 21,15). Kjærlighet, fornyet og styrket hver dag, hjelper      oss til å følge Jesus, som gir dypere mening til våre daglige plikter, og til både mer og mindre vanskelig arbeid. Det personlige møtet med Jesus, styrker vårt forhold til Ham, og bidrar til at vi lever bare for Ham.

Kjære søstre og medlemmer av Apostolat Fellesskapet St. Elisabeth, på dagen for vår Herres oppstandelse, ønsker jeg, at vi skal betrakte den tomme graven og   høre engelens ord: „Han er ikke her – Han oppstod”. Det vil fylle oss med håp og glede. Sannheten er, at vårt liv, skjult i Gud, „forandrer seg, men avsluttes ikke.” Måtte trosmysteriet hjelpe oss til å se og gjenkjenne Jesus, som går ved siden av oss. Måtte Hans nærvær gjennomsyre vårt liv og fylle våre hjerter med fred. Måtte Kristi seier og triumf være kraften til å overvinne våre egne svakheter, og styrken til kjærlighet og offer.

Jeg forener meg med dere søstre på påskemorgen og hilser, også fra generalrådsøstrene og alle beboerne i generalhuset. Vi husker på dere, elskede søstre og medlemmer av Apostolat Fellesskapet St. Elisabeth, i bønn,

deres hengivne i Kristus
Moder Samuela Werbinska
generalpriorinne