II. Hengivenhet til Jesu Hjerte som vår spesielle åndelige arv

1. Vår Kongregasjons Jesu Hjerte-kult i det 19. århundre

Å hedre Jesu Hellige Hjerte, og praksis knyttet til denne formen for hengivenhet, var til stede i vår Kongregasjon helt fra starten av, og tilhører vår Kongregasjons åndelige kjennetegn. Det antas at våre Grunnleggeres hengivenhet til Det Guddommelige Hjerte ble formet under påvirkning av det nittende århundres oppblomstring av hengivenhet til Det Hellige Hjerte.[1] Følelsen av dyp forening med Kirken og en ivrig interesse for Kirkens liv, skapte i Kongregasjonens første tid en tradisjon for å innvie seg selv og sitt arbeid til Jesu Hellige Hjerte. I sin tro og kjærlighet til Kristus foregrep de Kirkens offisielle uttalelser om Jesu Hjerte-kulten. Takket være deres spredning av Jesu Hjerte-kulten kan de med rette kalles forløpere og apostler for denne kulten.

2. Jesu Hjerte-spiritualitet i våre Grunnleggeres troserfaring

I aktelse for Jesu Hellige Hjerte, utviklet våre Grunnleggere sitt indre liv og sitt forhold til Gud og mennesker. Jesu Hjerte var kilden til deres ydmyke, sjenerøse, kreative, og fleksible kjærlighet. I Ham fant de indre styrke til å holde ut i sitt kall.

Den salige Moder Maria Merkert – Medgrunnlegger og vår første generalsuperior – erfarte den dype sannheten i vår tro på at Gud er kjærlighet. På denne sannhet bygde hun sitt liv. Selv om hun skrev lite om Jesu Hellige Hjerte, fylte hun sitt hjerte med dydene: uegennyttig kjærlighet til andre mennesker, stillhet, tålmodighet og ydmykhet. Hun oppmuntret andre søstre til å følge de samme dyder. Hennes omsorg for spredningen av kulten til Jesu Hjerte er uttrykt i et brev fra 1869, hvor hun oppmuntret søstrene til å bruke enhver anledning til å vise Kristus sin troskap og kjærlighet. En mulighet til dette er å bære over med andres feil: „Med tanke på våre feil, la oss lære av Jesu Hjerte med spesiell forståelse for vår nestes lidelser. Vår belønning vil bli indre og ytre fred, og Guds fred ved livets slutt – stol på Hans miskunn – og få evig fred ”.[2] Hun ønsket også at betraktningen av Jesu Hjertes dyd skulle bli rotfestet i søstrenes hjerter gjennom å strebe etter tålmodighet, ydmykhet, lydighet og eksklusiv kjærlighet til Gud og sin neste. Den salige Moder Maria Merkert viste sin kjærlighet til Jesu Hellige Hjerte gjennom en bønn på slutten av brevet hun skrev: „… i min trofaste og oppriktig moderlige kjærlighet, vil jeg inneslutte alle i Det Guddommelige Hjerte, og jeg ber om deres forbønn”.[3]

Maria Merket viste sin hengivenhet i det ytre ved å bidra til å utbre Jesu Hjertes Sendebud. Dette illustreres i en uttalelse av Moder Franziska: „Vår avdøde ærverdige Moder Maria la oss på hjertet at Jesu Hjertes Sendebud bør finne større utbredelse”.[4] Moder Franziska anbefalte selv søstrene å lese Jesu Hjertes Sendebud (Sendbote des göttlichen Herzen), som en hjelp i søstrenes åndelige dannelse. De ovennevnte eksempler viser den salige Moder Marias enorme innsats for å spre denne kulten blant søstrene.

Franziska Werner (Medgrunnlegger og vår andre generalsuperior) har spilt en like viktig rolle for Jesu Hjertes åndelige plass i St. Elisabethsøstrenes Kongregasjon. Kilden som forteller oss om hennes kjærlighet til Jesu Hjerte er uttalelsene som finnes i brev til Kongregasjonens søstre. Hun uttrykker et stort ønske om at hele Kongregasjonen – og hver enkelt søster – bør vie sitt liv til Jesu Hjerte. Hun oppmuntret først og fremst til kjærlighet til Jesu Hjerte, primært uttrykt gjennom en rekke sonende handlinger, og at alle handlinger utelukkende skulle være til Guds ære. At alle handlinger skal ære Jesu Hjerte for alle ydmykelser og lidelser mennesker påfører Ham: „Gjør heller alt til ære for Gud og egen helliggjørelse, for å ære Jesu Hellige Hjerte for de utallige ydmykelser en selv og mange ulykkelige mennesker har påført Ham”.[5] Hun oppfordret i et annet brev: „Når det blir for tungt for søstrene, ofre alt strev og sorg til Jesu Hjerte som soning for alle ydmykelser”.[6] En form for soning, som Moder Franziska prøvde å innføre i Kongregasjonens liv, var å trøste Kristus. Som den beste form for å glede Det Hellige Hjerte anses arbeidet for egen helliggjørelse. Derfor oppfordringen: „Kjære søstre, begynn på nytt. Prøv å gi det Guddommelige Jesu Hjerte mer glede gjennom trofast innsats, gjennom glødende bønn (…), en oppriktig kjærlighet for medsøstrene, glad lydighet og sann ydmykhet”.[7]

I Jesu Hjerte lå også tilflukt og hjelp i tider med indre problemer: „Når begjær, stolthet eller andre lidenskaper behersker oss, lener vi oss til ham som elsker oss, til Jesu Hellige Hjerte, la oss omfavne Jesus med armene fulle av ydmyk tillit til Hans uendelige godhet, som er grunnlaget for vår tro”.[8] I alle vansker og motgang anbefaler Moder Franziska glødende bønn og oppfordrer søstrene til å søke hjelp i Jesu Hjerte, fordi „der hver gang, og spesielt i fristelsens øyeblikk, kan vi finne trøst og lindring”.[9] Så råder hun: „Når sorg fyller det stakkars hjertet, la oss ta tilflukt til det åpne Jesu Hjerte. Der finner vi styrke til å overvinne det onde, der finner vi stillhet og fred”.[10]

Moder Franziska advarer søstrene mot vedvarende synd, for ikke å bedrøve Jesu Hjerte: „Hvor mye må det Velsignede Hjerte være bedrøvet for den sjelen, som er kalt til Hans tjeneste, støttet med mange nåder og gitt spesiell kjærlighet? Vi kan virkelig ikke forstå Hans uendelig tålmodighet, som gjør at Han holder ut med vår skrøpelighet. Vi må leve slik at vi aldri skal bedrøve det Velsignede Jesu Hjerte, Maria og Josef”.[11] Ifølge Moder Franziska er synd en så stor krenkelse av Guds kjærlighet, at „det ville være bedre for oss å dø, enn å bedrøve Jesu Hellige Hjerte, Han som har skjenket oss så stor en kjærlighet”. [12]

Moder Franziskas kjærlighet til Jesu Hjerte gjenspeiles også den måten hun avsluttet sine brev på, slik som for eksempel: forbli i den Hellige Jesu Hjerte; anbefal alle til det Hellige Hjerte; Jesu Hellige Hjerte beskytt oss; forbli anbefalt til det Hellige Jesu Hjerte og Maria.

Den dype tillit som våre søstre har hatt når de har vendt seg til Jesu hellige Hjerte vitner om vår kongregasjons dype ærefrykt og kjærlighet til Det guddommelige Hjerte. Når Moder Franziska befalte søstrene å be for p. Kurator Fischer i hans sykdom, ble det i alle hus bedt novene til Jesu og Marias hellige hjerter. Også i møte med Moder Marias sykdom har søstrene bedt til Jesu Hjerte om helbredelse: „den 20. september har det vært novene til Jesu Hellige Hjerte, om at vår Moders sykdom kan reverseres, og at de lidelser hun må utstå kan lindres. (…) 13. oktober kom en ny oppmodning fra Moderhuset om ni dagers andakt til Jesu Hellige Hjerte om å reversere sykdommen”.[13] Moder Franziska anbefalte Biskopen av Wrocławs tur til det Første Vatikankonsil til Jesu Hjerte, og på denne måten informerte hun Moder Maria: „Etter ønske fra vår ærverdige fyrstebiskop, vil vi hver kveld resitere et litani til Det Guddommelige Hjerte i hans intensjoner, for at vår gode Gud skal la ham komme vel tilbake”.[14] Som en åndelig gave til pave Pius IX anbefalte hun også blant annet to bønner til ære for Jesu Hjerte.[15] Også for nyrekruttering anbefalte hun Jesu Hjerte: „Spesielt Guds Mor og St. Josef må hjelpe oss å storme Jesu Hellige Hjerte, slik at svært gode postulanter kan oppsøke oss og bli tatt i mot”.[16]

Gjennom å ære Jesu Hellige Hjerte formet den salige Moder Maria og Moder Franziska sine indre liv og sine forhold til Gud og mennesker. Jesu Hjerte-kulten som våre grunnleggere praktiserte, var ikke bare en religiøs engangsforeteelse uttrykt i innvielsesbønnen til Jesu Hjerte, men konstant praksis, som var fundamental i utformingen av vår kongregasjons åndelige profil. Helt bevisst overga de seg selv og sitt arbeid til Jesu Hjertes beskyttelse. Dette var for dem „en kilde til lys og kraft i deres apostolat”.[17] „Fra denne tid – som det heter i våre Konstitusjoner – er Jesu Hjertedyrkelsen for oss en verdifull tradisjon”.[18]

sr. M. Agnes Nowak

[1] Det er andakten til Jesu Hellige Hjerte som – ved siden av Mariadyrkelse – ble fromhetens sjel for mange katolikker i det 19. århundre. Derfor biskop d`Hulst betegnet dette århundre som „Jesu Hjerte århundre”.

[2] Frankiewicz Edward OFM,  Matka Maria Merkert. Wrocław 1982, s. 461. Dokument 210.

[3] Ibid.

[4] Moder Franziska Werners Rundskrift 11.04.1874.

[5] Moder Franziska Werners Rundskrift z 11.03. 1874.

[6] Moder Franziska Werners brev z 8.11.1883.

[7] Cebula Margarita s., Charyzmat i duchowość Zgromadzenia Sióstr św. Elżbiety. Nysa 1998, s.29.

[8] Moder Franziska Werners Rundskrift 11.03.1879.

[9] Cebula Margarita s., Charyzmat… op.cit., s.30.

[10] Moder Franziska Werners brev 11.03.1880.

[11] Moder Franziska Werners Rundskrift 25.02.1878.

[12] Moder Franziska Werners brev 11.03.1880.

[13] Frankiewicz Edward OFM,  Matka Maria… op cit., s. 504. Dokument 247.

[14] Moder Franziska Werners brev 30.12.1869.

[15] Moder Franziska Werners brev 6.02.1877.

[16] Moder Franziska Werners brev 19.12.1883.

[17] Konstitusjoner og Direktorium for St. Elisabethsøstrenes Kongregasjon (forkortelse K) 1.3.

[18] Ibid.