Kjære Søstre,
Kjære Medlemmer i Apostolatfellesskapet St. Elisabeth.

Årets feiring av årsdagen for vår kongregasjons grunnleggelse henger sammen med markeringen av Jubelåret 2025. Pave Frans har invitert oss til en åndelig reise og til å søke håp og fred i Kristus. På årsdagen vender vi blikket tilbake for å takke Gud for alle de nådegavene som kongregasjonen vår har mottatt i løpet av 183 år. Samtidig ser vi fremover med stort håp at Gud husker sin pakt (jf. Sal 111,5) og at han fortsatt vil velsigne vår kongregasjon som bærer den hellige Elisabeths navn, slik den salige Maria Louise skrev (jfr. brev fra 6. februar 1872). I full tillit til Guds troskap og nærvær – han som har hjulpet og hjelper oss i hvert øyeblikk – setter vi våre krefter inn på å bære samaritansk hjelp og å dele det gode med dem som trenger oss.

Våre grunnleggerinner, som så behovene, fattigdommen og sykdommene hos datidens mennesker, oppdaget i seg selv et ønske om å bringe hjelp til sin neste. Bønn, daglig tilbedelse og lytting til Guds Ord var for dem et lys til å ta imot nye utfordringer og til å virkeliggjøre sitt personlige kall. I Jesu Helligste Hjerte, som var deres største skatt, fant de inspirasjon til å dele den barmhjertige kjærligheten slik som Kristus.
«For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere kom til meg» (Matt 25, 35–36). Jesu ord forble ikke likegyldige for dem. Praktiske handlinger og uvurderlige uttrykk for omsorg for nesten ble grunnvollen for kongregasjonen, som fremdeles – og i ulike deler av verden – virkeliggjør det karisma som grunnleggerinnene etterlot.

Pave Frans har invitert oss til å feire Jubelåret under mottoet: «Håpets pilegrimer». Dette er en svært talende gest i vår nåværende virkelighet, når så mange mennesker spør: Hvordan skal jeg leve for å finne meningen med livet? Hvor skal jeg gå? Hvordan bruke de talenter vi har fått på en god måte? Disse spørsmålene krever svar. Det er de unge som spør, familier, enslige – og vi spør også selv, som kongregasjon. Vi stiller oss spørsmålet hvor og hvordan vi skal virkeliggjøre vår karisma, for best mulig å oppfylle det oppdraget Gud har kalt oss til. Slike spørsmål viser oss at vi fremdeles er på vei, at det verket som er påbegynt fortsatt utvikler seg. Sammen med Guds tjenerinne Moder Franziska kan vi si: «Våre hjerter er fylt av en dyp takknemlighet til Gud» (9. Årsrapport, Wrocław 1865, s. 240). Så mange situasjoner, vakre vitnesbyrd som vi hører, og underfulle hendelser som vi ser rundt oss, lar oss oppdage at Kristus fortsatt virker i sin Kirke, at han utøser håp i de troendes hjerter. På vår nettside kan vi se bilder og lese om våre Søstres virksomhet, som engasjerer seg i å bygge opp det gode og bære håp videre. I den forbindelse oppmuntrer vi alle Søstre til å dele med andre det gode vi gjør i hverdagen. «Glede som deles, er en dobbel glede», noe som betyr at den vokser enda mer og styrker andre. Måtte vårt livsvitnesbyrd være en refleksjon for andre – også en refleksjon over eget liv og kall. «Høsten er stor, men arbeiderne få» (Luk 10,2) – måtte våre liv, fylt av kjærlighet til Gud og nesten, være et tegn for andre på at «det er verdt å leve for Kjærligheten», hvis navn er Jesus.

Kjære søstre og medlemmer av Apostolatfellesskapet St. Elisabeth. Idet vi uttrykker vår takknemlighet til Gud for de mange nådegaver vi har mottatt gjennom vår historie, stemmer vi inn i et gledelig Te Deum. Vi minnes grunnleggerinnene, som gav opphav til kongregasjonen, samt de mange generasjoner av søstre som med sitt liv, sin hengivenhet og trofaste kjærlighet har skrevet denne historiens sider. Vi omfatter i bønn alle Søstre og Medlemmer av det Apostoliske Fellesskapet som har gått foran oss til evigheten. Vi ber for hverandre, slik at vi gjennom et godt liv kan gi et sant vitnesbyrd. «Vi har også håp om at Guds Forsyn fortsatt vil tjene vår misjon» (8. Årsrapport, Wrocław 1864, s. 240) og at han vil berike kongregasjonen med nye kall. Omsorgen for de unge, for nye kall, bør være dypt innskrevet i våre hjerter, slik at den karisma som grunnleggerinnene etterlot, kan utvikle seg og utbres.

I den jubilerende gleden ønsker jeg alle dere, kjære søstre og medlemmer av Apostolatfellesskapet St. Elisabeth, Guds omsorg i utførelsen av de daglige pliktene, styrke til å leve sitt kall, glede i den misjon som utføres og i å dele det gode med andre, samt en urokkelig tro, et sterkt håp og en kjærlighet som utholder alt. Måtte vårt liv være skjult i Gud, slik at vi kan si: «Fra det øyeblikket jeg trodde at Gud eksisterer, forsto jeg at jeg ikke kunne leve på annen måte enn for ham» (Charles de Foucauld).

I åndelig enhet i feiringen av årsdagen for kongregasjonens grunnleggelse, sender jeg dere, kjære søstre og medlemmer av det Apostoliske Fellesskap mange hjertelige hilsener fra rådsøstrene og alle søstre fra generalhusets fellesskapet.

I Jesu Hjertes kjærlighet
S. M. Rafaela Fischbach
generalpriorinne