Med hvilken motivasjon trådte jeg inn i klosteret? La meg se hvor jeg begynte, hvor jeg står nå, og hvor jeg orienterer meg mot …
For 10 år siden ville jeg først og fremst gi hele mitt hjerte til Jesus, og denne tanken forekom meg så uvanlig at eneste mulighet måtte være at jeg faktisk skulle tre inn i et kloster. Motivasjonen ble vel også næret av at bønnen gav gode følelser, så altså var det en andel egenkjærlighet. I tillegg var den tiden hvor jeg sto foran valget kjærtegnet av Gud med små tegn, som nok andre ville si var veldig barnslig å legge som grunnlag for et så alvorlig valg, men i tillegg til den kriblende gleden var det også en andel frykt: «Frykten for ikke å realisere Guds vilje. Denne «Gudsfrykten» hadde tonalitet og bevissthet om at Bare Gud er kjærlighetens kilde, men manglet også tilliten til Guds barmhjertighet, og Den betingelsesløse kjærlighet som ikke ville komme til å slutte å omfavne meg om jeg gjør en feil eller mister motet til å overvinne alle hinder.
Nå 10 år senere kan jeg si at Guds ansikt har forandret seg, og ved dypere relasjon og kjennskap kan jeg si at «Han er blitt mer barmhjertig og øm» selv om det ikke er Gud som har forandret seg, men min innsikt og vårt vennskap. Han er fremdeles Allmektig og eneste kilde til sann og ren kjærlighet, men noe av «pliktfølelsen» er frigjort. Det er ikke slik at jeg «må» fordi han tidligere har gitt meg slik godhet. Nei det er en prosess fordi jeg går på veien og den åpnes opp foran meg her og nå … Han er foran meg i tid, ikke bare Han som kalte meg engang for lenge siden. Fordi han lever nå og har noe vakkert å gi meg som er enda vakrere, sannere, og mer edlere i fremtiden som krever min fulle overgivelse …. Jeg har fremdeles et aspekt for frykt. Jeg er redd for å bli ensom eller avvist … Redd for å slippe taket i alle gode personer og vakre steder … og likevel: Uten Guds nåde har jeg absolutt ingen krefter til å stå i relasjon til alle disse menneskene, eller være åpen for å absorbere stedenes skjønnhet, og de tegn som Gud gir som uttrykk for sin evige kjærlighet.
Kan jeg stole på at det virkelig ligger en mening bak å tjene Gud i Kirken eller Kongregasjonen? Fremdeles når den personen som kanskje ydmyker meg mest er en «from» person og får meg til å tenke at jeg ikke klarer «denne andre»; det ville være best for alle om jeg går min vei!
Men når jeg vender mitt hjerte mot Gud ber han meg om å ydmyke meg, bøye meg helt til jorden for alt som skjer, så går det nok ikke en spurv til jorden uten at Gud vet om det.
Så en ting som har hjulpet meg mye … «Den andre» møter man først og fremst i seg selv.
«Den fremmede», «den rare», «Den som er annerledes enn sine idealer» denne konfronteres jeg stadig med inni meg … Sjelens diamant slipes nettopp når andre provoserer frem min annerledeshet. Og her ligger også det vakre: Med oppriktighet kan jeg møte dette når jeg vet at Jesus er med meg her …. Ikke bare at Jesus holder meg i hånden, men han er der dypt i min annerledeshet, dypere enn mine sjelskrefter kan klare å forstå i sannhet hvorfor, og besvare hvordan eller når det skal helbredes …. Det er det! Jeg som er den ringeste av alle … ved hjelp av frelsens mysterium.. vil Jesus en gang helbrede og gjøre hel … men jeg vet ikke når … Likevel perspektivet er mot evigheten.
Når jeg er helbredet vil jeg ikke lenger være her på jorden. Her nede får nok ingen oppleve å møte meg «den andre» som er helbredet og visa versa …
Det blir når vi møtes igjen i himmelen! For et arrogant håp kan du si! Jo, men samtidig er det veldig ydmykt fordi det er satt til Jesu frelsende kors og derfra er jeg født som konsekrert person! Hvis frelsen gjør meg bedre og gir meg større kapasitet for kjærlighet er det andres evighet som er i sentrum for dette målet, ikke jeg. Denne påsken i min sjel, alt som må passere Rødehavet og helbredes begynner her når jeg lar meg formes av Ham vår Herre. En gang ville jeg være som leire i Guds hender, en annen gang ville jeg være usynlig som krystall, en gang ville jeg være jord, en gang som voks … Alle bilder innebærer egentlig en smerte som jeg ikke liker. Leirkrukken må brennes, å bli oversett eller sett igjennom smerter, og voksen formes om. Hvordan kan smerte være et vitnesbyrd om troen for andre? Hvordan kan det hjelpe med å motivere andre? Er det ikke bare glede som kan spre evangeliet?
Der jeg står nå tenker jeg slik: Det er virkelig ikke noe stakkars meg, men jeg står midt i kampen … Jeg er jo ikke «ferdig med kampen» og nå kan «slappe av …» Jeg mener ikke at livet hele tiden må være en kamp, strid og fullt av konflikter …. Men jeg er bare i begynnelsen på veien mellom oppriktighet og sannhet. Sannheten skal gjøre deg fri, så det vil komme en tid hvor man bare er lykkelig uten å falle tilbake eller bare viser glede … Og det håper jeg er allerede på jorden.
Hva er min motivasjon og den retningen jeg orienterer meg for de 10 neste år?
Jeg sier deg … Ikke ti år! Men for alltid! Orienteringen er mot evigheten allerede.
Jeg kan ikke helt forklare det, men for meg er Jesus en rød tråd gjennom livet. Jeg håper at det er slik for de fleste. Man kan øve seg opp til å leve i hans nærvær. De tidene Han er meg nærest er ikke nødvendigvis i kapellet, men jeg tror at de faktisk ville opphøre om jeg aldri var i forening med Ham sakramentalt og i Kirken. F eks øyeblikk der en skuddbønn er nok for å vite at det jeg gjør er i tråd eller ikke med Herrens vilje og prøve å justere eller overgi seg. Likevel er det ikke bare spørsmål om samvittighetens moral, men om en ekte relasjon og virkelig kunne ta inn i seg livet fra Gud. Øyeblikk av livet som er så uendelige verdifulle som f.eks. da bladene fra det hvite magnoliatreet begynte å strø samtidig som jeg tenkte at det skulle jeg huske på mine evige løfter, for jeg håper himmelen er slik. Da skjønte jeg at Gud har skapt det øyeblikket fordi han elsker meg. Og jeg håper øyeblikk i livet ditt også kan være motivasjon til å si:
„Ja, Jesus! Jeg ville så gjerne en dag se et glimt av deg ansikt til ansikt …”
Alle hinder er bare bagateller i forhold til Guds ømhet!
Søster M. Klara Ottersen, 02. mai 2019
