Det var ikke dere som valgte meg …

Fra jeg var tre år gammel bodde jeg sammen med mine foreldre og min søster i en menighet som var ledet av prester fra kongregasjonen „Misjonærene av den Hellige Familie”. Så temaet „misjon” var ikke fremmed for meg. Særlig når det var retrett eller misjon i menigheten vår, fortalte prestene som var invitert til oss, mye om sine medbrødre som tjente Gud i forskjellige land eller på andre kontinenter. Da jeg var barn og gikk på skolen, husker jeg at på slutten av en retrett skulle vi be for hverandre (jentene for guttene og guttene for jentene) at om noen i fremtiden skulle høre i sitt hjerte Jesus si til ham eller henne „kom og følg meg” skulle han eller hun ha mot til å svare på dette kallet. Kanskje noen den gang ba sterkt for meg?

Jeg ble mer og mer bevisst at disse ordene fra en sangtekst er veldig virkelighetsnære: „det er mange hjerter som venter på Guds ord”. Etterpå begynte jeg å delta i ungdoms messer og møter. Nå opplevde jeg messen dypere og jeg har oppdaget Guds nærhet, Gud som den viktigste i mitt liv” Han ble virkelig min venn, og jeg ville være bare med Ham. Da jeg var 17 år gammel var jeg første gang på Taizémøte for ungdom i Wien, og der ble jeg klar over at Gud vill jeg skal ofre mitt liv bare til Ham. Dette var så sterkt at jeg ble skremt, og jeg har tenkt at det bare skyldtes den fine atmosfæren i Wien og at det var, som i en annen sang „jeg ville i dette øyeblikk av begeistring ofret deg hele mitt liv …”. Jeg kjente ingen søstre og hadde ingen kontakt med noen av dem, og i min omgivelse både i familien, på skole eller under studiene hørte jeg ikke noe godt om klosterlivet. Jeg skammet meg over å si til noen om mitt dype ønske om å bli Guds tjenerinne – en ordenssøster. Jeg trodde ikke at det kunne være sant at Gud kaller akkurat meg, og jeg ville ikke høre på den stemme i hjertet mitt. I noen år skjøv jeg det hele til side og la det bak meg.

Etter at jeg hadde bestått artium begynte jeg å studere tysk. Gud var veldig tålmodig med meg, og „mange ganger og på mange måter” mildt og stille gjentok Han i hjertet mitt „følg Meg”. Fordi jeg kunne tysk, dro jeg til Tyskland og jeg lærte språket i en familie. Inntil da, hvis jeg hørte om misjon, tenkte jeg særlig på Afrika og på mennesker som sulter. Men nå i et vestlig land opplevde jeg menneskenes åndsfattigdom og at det er sant hva den hl. Frans av Assisi har sagt: „Kjærligheten (Gud) blir ikke elsket”. Derfor var det ikke tilfeldig at jeg sommeren 1997 på „Maria Carmen” festival i Gorka Klasztorna så Elisabethsøstre for første gang. Etterpå fikk jeg vite at de var fra den norske provins. Jeg har klaget til Gud hvorfor det skulle være søstre fra et så fjernt land, hvor det er så mørkt og kaldt. Jeg tenkte at Gud holdt meg litt for narr: skulle jeg virkelig dra så langt hjemmefra? I all min tvil fikk jeg vite om salige Pier Giorgio Frassati, som tjente Gud og sin neste som legmann, og Vårherre tok ham til himmelen da han var bare 24 år gammel. Han var en stor tilbeder av det Hellige Sakrament, og jeg ville også gjerne sammen med andre unge mennesker følge ham i det. Dette var veldig viktig fordi fra Jesus i det Hellige Sakrament har jeg fått tro, ro, fred, mot og styrke slik at jeg kunne følge denne veien som Jesus valgte for meg.

Nå „er min eneste Kjærlighet Kristus” (hl. Elisabeth), og kilden til min glede er at jeg fulgte denne stemmen i mitt hjerte. Jeg gleder meg også over at min Kongregasjons skytshelgen er St. Elisabeth av Ungarn. Hun tjente alltid trofast Gud og nesten – som ung pike, veldig god kone og mor, som enke og nonne. Hun døde helt utslitt av å hjelpe syke da hun var 24 år gammel.