„Men den som holder ut til enden, skal bli frelst.”
(Matt 10,22)

Kjære søstre og medlemmer av Apostolat Fellesskapet St. Elisabeth

I november reflekterer vi over menneskets verd, og mysteriet ved menneskets liv, og dets forskjellige erfaringer og skjønnhet. I vårt elisabethanske fellesskap, gir det mulighet til å se på unike personer, som: vår store skytshelgen hl. Elisabeth og vår „Alles kjære mor” – salige Maria Louise. Særlig ønsker vi å se på hl. Elisabeth, i sammenheng med hennes bemerkelsesverdige utholdenhet og mot. Alle vanskelighetene prøvde hun å erfare tett forbundet til Jesus. Foreningen med Ham og tilliten til Ham, i det meste, ledet Elisabeth til oppnåelse av hellighet.

Når vi leser og betrakter Evangeliet, ser vi at vanskelighetene og prøvelsene også var til stede i vår Mester, Jesu Kristi liv. Bevisst på den konstante kampen, gjentok Han ofte for disiplene: „En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere” (Joh 15,20). På denne måten ønsket Jesus å forberede disiplene på, at det vil komme vanskeligheter i livet. Han ønsket å fortelle dem, at veien Han går, er krevende, full av sorg og utfordringer. Han visste, at alle som følger Ham, kommer, før eller senere, til å møte motstand, problemer, forfølgelse, og de kommer til og med, til å måtte kjempe med seg selv, sine tanker, forventninger og planer. Det er derfor Jesus sto foran Sine disipler, følgesvennene, som satte sine egne planer på vent, og Han sa til dem: „den som holder ut til enden, skal bli frelst” (Matt 10,22). Han oppmuntret disiplene til å holde ut, for at de skulle få motta den største belønningen.

I dag, med stor beundring, ser vi på vår skytshelgen, som til tross for sin fyrste familien og ærerike opprinnelse, har plassert Kristus på første plass i sitt liv. Kongelig byrd er oftest forbundet med bekvemmelighet og forbruk i verden. Imidlertid var livet til hl. Elisabeth preget av mange vanskelige erfaringer. Som fireåring måtte hun forlate sine nærmeste, familien og landet sitt. I dag kan vi gjette på, at i barnets og senere den unge jentas hjerte, dukket det ofte opp lengsel, tristhet og smerte. Heller ikke voksenlivet i Thüringen ble enkelt. Etter hvert kom Ludvigs reiser og avskjedene med ham, og så hans uventede død. Samtidig kan man ikke la være å nevne hvordan Elisabeth ble behandlet av sin krevende skriftefar Konrad. Til tross for disse mangfoldige tøffe erfaringene, var Elisabeth i stand til å få øye på sin sjels lys. Hl. Edith Stein understreker dette slik: „i sin skriftefar, tildelt henne, ikke valgt av henne selv, så hun Guds sendebud. Hans ord forkynte Guds vilje for henne, mer pålitelig enn hennes eget hjertes røst.” (sr. Anna Ewa Kądracka: Święta Elżbieta Węgierska s.103). For Elisabeth var evig frelse det mest dyrebare man kan oppnå. Alt det vonde hun erfarte, så hun i lys av Kristi lidelser, selv når hun ble dårlig behandlet av sin svoger, Henrik Raspe. Elisabeth var fast forenet med Kristus, som ikke holdt tilbake fra henne, den nåde som trengs for å være sammen med Ham.

Holdningen til hl. Elisabeth bør beta, tiltrekke og styrke oss – hennes åndelige døtre. Hun var en ung, attraktiv kvinne, og kunne ha levd komfortabelt etter sin stand. Hun levde i gunstige kår, men noe mer tiltrakk henne. Hun var tiltrukket av selve Kristus. Hans ord: „den som holder ut til enden, skal bli frelst” (Matt 10,22)), var for henne oppmuntringen til å forlate sine privilegier, og styrke til å praktisere askese, kontinuerlig påta seg nye avkall og konstante utfordringer. Hennes holdning vitner om den store åndelige modenhet og ekstraordinære formasjonen hos en herdet ånd. Selv om hennes liv var en strøm av vanskelige erfaringer og smertefulle prøvelser, kunne hun si til sin tjenestepike: „du må vite, at jeg har vært veldig lykkelig”.

Våre liv er heller ikke fri for ulike problemer. Hver av søstrene eller medlemmer av Apostolat Fellesskapet St. Elisabeth, uansett hvilket miljø hun lever i, erfarer mange prøvelser og vanskeligheter, som vi reagerer forskjellig på. Det er mange søstre, som i den grå hverdagen husker Jesu ord: „Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere” (Joh 15,16). Også medlemmer av Apostolat Fellesskapet St. Elisabeth opplever vanskelige erfaringer i sine familier, men trofast forblir de hos Jesus. Vi må imidlertid bemerke at i våre fellesskap, er det ingen mangel på folk, som går seg vill eller mangler tro og utholdenhet. Samfunnet, som omgir oss, er veldig liberalt og preget av dominerende, overdreven frihet. Denne realiteten frister oss med løfter. Noen blir revet med, og de forlater kongregasjonen, betatt av reklamer og fargerike utstillinger, som lover dem et lett og enkelt liv. Denne holdningen er et resultat av mangel på tro, trofasthet, askese og daglig avkall. Noen ganger, selv når vi står overfor en liten vanskelighet, kan vi ikke håndtere den, fordi vi ikke er i stand til å gi avkall, gjøre større innsats eller ta en utfordring. I slike tider, glemmer vi fort at vi er valgt, og med Guds hjelp kan vi oppnå fylden av lykke.

Kjære søstre og medlemmer av Apostolat Fellesskapet St. Elisabeth, hl. Elisabeth kan lære oss mye, men man må betrakte henne godt og nok en gang tenke grundig over hennes vakre liv. Hun forsto Jesu ord: „Hadde dere vært av verden, hadde verden elsket sitt eget. Men dere er ikke av verden. Jeg har jo utvalgt dere fra verden, og derfor hater verden dere” (Joh 15,19). Hun ventet ikke på menneskelig kjærlighet eller anerkjennelse, men i alt gjorde hun som Kristus. La oss prøve å føle kraften fra Evangeliets ord i våre hjerter, fellesskap og familier. Vi er valgt og er i denne verden, men våre avgjørelser, tanker og handlinger skal være Kristi handlinger. Vi kan ikke tillate at våre egne liv prioriteres, slik menneskelige ønsker vil: å oppfylle våre forventninger, trivsel eller fri vilje. Vår skytshelgen viser hvordan vi skal leve, slik at vi kan forvandle vårt miljø og vår verden. Så la hl. Elisabeths eksempel være, for oss, oppmuntring til trofasthet på veien til livet, som til tross for de forskjellige vanskelighetene, leder oss til hellighet. Det er bare trofasthet i våre valg, som lar oss bli kjent med den ekte dybde og et vell av liv.

Når vi feirer hl. Elisabeths dag, ønsker jeg dere, kjære søstre og medlemmer av Apostolat Fellesskapet St. Elisabeth, en dyp forening med Kristus, og mer styrke i realiseringen av vår karisma i tjenesten for de fattige og syke. Troen vil også hjelpe oss til å gå videre, enda i tider med vanskeligheter og motstand. La hl. Elisabeth og salige Maria Louise be Gud om den nødvendige nåde, så vi kan stå for Kristus i Det Hellige Sakrament hver dag og være i stand til å gjenta med glede og overbevisning: „Av hele mitt hjerte stiller jeg meg til dette ordenssamfunns disposisjon for ved Den Hellige Ånds nåde med den salige Jomfru Marias og den hl. Elisabeths bistand i Guds og Kirkens tjeneste å nå frem til den fullkomne kjærlighet”. Måtte Guds velsignelse støtte oss i vår daglige oppfyllelse av våre forpliktelser og i den gledelige væren i kallet.

Takk, kjære søstre, for forbønn i intensjonene for formasjons møte for søstre direktørene for våre verk, som fant sted i Det Hellige Land. Vi stoler på at emnene som diskutertes, utveksling av erfaringer og foredragene vil bidra til en mer fruktbar tjeneste for de mest trengende. Jeg sender dere, kjære søstre og medlemmer av Apostolat Fellesskapet St. Elisabeth, mange dyptfølte hilsener fra søstrene i generalledelsen og alle beboerne i generalhuset,

deres hengivne i Herren
Moder Samuela Werbinska
generalsuperior