„Vårt ordensliv er den inderlige virkeliggjørelse av det guddommelige liv som vi har mottatt i dåpen ved Den Hellige Ånd.” (K 6). Hvis vårt liv og løftene skal være autentiske, det vil si orientert mot Kristus, og vår oppmerksomhet på Ham, skal være synlig, ja strålende, da må vi leve livet bevisst og med fasthet.

Om søster M. Melusja leser vi, at „bevisst på farene i tiden, fornyet hun sine ordensløfter”. Hva tenker man på i en tid da livet er i fare? Kanskje på hva, som definerer livet, og på hva som virkelig betyr noe for meg… Bevisst og regelmessig fornyelse av ordensløftene hjelper oss alltid til å rette vårt liv inn mot Kristus og forankre det i Ham.

Pave Frans sa i en av sine taler: „Hvis vi søker tusen av Guds gaver, men ikke er forankret i Ham, så vil vi før eller senere betale for det, og innse, at vi har mistet Ham på veien (…). Da „har de evangeliske råd blitt rutine for oss, og Jesu kjærlighet er ikke lenger livets sentrum. På den måten kan verdslighet, som er den farligste fristelsen for Kirken, og spesielt for oss, Kirkens gudviede folk, dukke opp” (Roma, 21.09.2019).

Hvor ofte fornyer jeg bevisst og kjærlig mine løfter til Herren?
Hva er mitt personlige motiv for denne handlingen?

Se presentasjon for september 2021