Kjære søstre og
medlemmer av Apostolat Fellesskapet St. Elisabeth

November er spesiell, når vi i våre elisabethanske fellesskap setter søkelys på kongregasjonens beskytter, hl. Elisabeth, så vel som på hennes åndelige datter, salige Maria Louise. To ekstraordinære kvinner, som levde i forskjellige epoker og historiske realiteter. De to kom fra forskjellig sosialt lag, men i møte med den rådende fattigdom, sykdom og lidelse, som rammet datidens samfunn, var de like oppmerksomme, åpne og følsomme. De ville hjelpe dem, som trengte det. De tjente selv de fattigste, idet de pleiet deres sår, matet og oppmuntret dem. Til tross for år og århundrers avstand, inviterer begge kvinnene oss, til å reflektere over den skjønnhet som livet har, når vi kan ofre oss for vår neste. De hadde begge ansvar for å oppfylle sine plikter. De to kvinnene måtte modig overvinne motgang. Når vi tenker på dem, på denne måten; – hva var kilden til deres styrke, entusiasme, hengivenhet og kjærlighet, som gjorde, at de kunne vie sin tid til andre?

Lignelsen, kjent for oss alle, og hentet fra Matteusevangeliet, viser en mann, som bygde sitt hus på steingrunn. Evangeliet nevner også en, som bygde på sand (se Matt 7,24-27). Å bygge et hus, er en vanskelig og krevende oppgave, som må være gjennomtenkt. Hver byggherre vet, at forutsetningen for hele huset, er et godt fundament. En forsiktig mann bygger huset sitt på en klippe. Ved å utføre en slik oppgave, må han jobbe hardt, for å gjøre grunnen under huset holdbar, og solid under ugunstige værforhold. Fundamentets kvalitet avgjør om huset blir stående, når sterk vind, voldsomme stormer eller kraftig regn kommer.

Jesus oppmuntrer oss til å bygge på en fast grunnvoll, og basere vårt liv på Gud og Hans ord. Bare Han er sikker. Alt annet kan forgå, være skjørt og løst, som sand. Ved å velge Jesus og Hans Rike velger vi det evige og permanente. Vi bygger på klippen, det vil si, vi stoler på Jesus. Hans navn er Korsfestet Kjærlighet. Vi betror vårt liv til Den, som kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv. Han kan veilede oss, støtte oss i vanskeligheter, gi oss styrke og avklare vår tvil. Når vi bygger på klippen, lytter vi ikke bare til Guds ord, men er også trofaste mot Ordet. Vi setter ordet vi hører, ut i praksis: vi gjør gode gjerninger, og fornekter oss selv ved å ta opp korset av daglige plikter og strev. Vi utholder, rolig vanskeligheter og nederlag, elsker våre fiender, gir de trengende hjelp og adlyder Gud. Min lytting til Guds ord, bygger min grunnvoll. Jeg kan spørre meg selv, hva er mitt fundament? Hvor bygger jeg – på stein eller på sand? Hl. Jakob oppfordrer oss til å være som Ordets aktivister, ikke bare tilhørere, som kan bedra seg selv (jfr. Jak 1,22)

Vår skytshelgen hl. Elisabeth, var fra tidlig alder dypt forankret i Gud. Hennes bønner, barnlige spill, handlemåter og evnen til å gi avkall på glede, så vel som æresbevisninger, viser hennes ekstraordinære åndelige dybde. Jesus var for hl. Elisabeth en veldig nær person. Hun levde for Ham. Hun lyttet, delte sin tid med Ham, og etablerte en nær relasjon. Hun uttrykte dette i kjærlig bekjennelse: „Herre, vil du være hos meg, så vil jeg være hos deg, og aldri vil jeg skilles fra deg” (Gud er nær s.6). Elisabeth „satte i livets praksis, ut Jesu program, presentert i Evangeliet” (p. K. Panuś, Święta Elżbieta, s.62): hun matet de sultne, trøstet de triste og brakte de hjemløse hjem. Uten annen hjelp, hentet hun styrke fra bønn og betraktning. Under samtale med Ham, søkte hun hjertets fred og indre ro. Hennes skriftefar p. Konrad skrev: „sjelden har jeg sett en mer kontemplativ kvinne. Når hun reiste seg fra sin stille bønn … hennes ansikt var forunderlig opplyst, og hennes øyne skinte som solen” (jfr.sr.I.Adamska, Miłosierdzie, ubóstwo, radość. s.164). For hl. Elisabeth var Kristus på første plass. På Ham baserte hun hele sitt liv, som på klippen.

På samme måte fokuserte salige Maria Louise på Jesus. Med troens blikk så hun Hans nærvær i lidende mennesker, som trengte hjelp. Klar over sin menneskelige svakhet, svake krefter og få økonomiske ressurser, satte hun sin fulle lit til Guds Forsyn. Ifølge p. Frankiewicz: „Med inderlig bønn begynte hun felles verk” (s.201) Det skriftlige tillegget til statuttene, oppfordret søstrene til å helliggjøre sine daglige aktiviteter, med inderlig bønn. Vi leser i det: „der det ikke er noen bønn, er det ikke vanskelig å slite med moralsk nedgang”, så det er nødvendig å bruke tid, hver dag, til betraktning, tilbedelse av Det Hellige Sakrament og Den Hl. Messe. (se Frankiewicz s.202). Salige Maria Louise fortsatte å arbeide, tok på seg nye oppgaver og ansvar. Hun satte sitt håp til Gud, som hun alltid kunne stole på. „Til tross for sinne og stormer rettet mot alle kirkelige institutter, har Gud i Sin barmhjertighet frelst oss alle, ikke bare fra alvorlige, uvennlige angrep, men Han har gitt oss den nødvendige styrke, og midler til å oppfylle våre plikter, for Hans herlighet og til beste for mange fattige og syke mennesker.” (Rundskriv, 30. desember 1869). Salige Maria Louise gav ikke opp i sine vanskeligheter, fordi hun var sikker på, at Gud alltid ville komme henne til hjelp.

Kjære søstre og medlemmer av Apostolat Fellesskapet St. Elisabeth, vi må ofte minne oss selv på, at å bygge på fjell verken vil bringe stillhet eller stilne stormene. Problemer vil alltid være komme, fordi de er en uadskillelig del av våre liv. Den solide grunnmur hindrer oss imidlertid i å henfalle til overdreven pessimisme. Vi prøver å ikke synes synd på oss selv, og vi bærer ikke med oss følelsen av å bli såret eller dårlig behandlet av andre. Vi blir ikke motløse i møte med vanskeligheter og prøvelser. Vi må stå fast. Vår tro må fortsette å vokse. Som et vindskjevt tre har klort seg fast i grunnen, så skal livets erfaringer styrke oss enda mer, og forankre oss i Kristus. Den som bygger på klippen, flykter ikke og trekker seg ikke tilbake, men stoler på Gud og gjør Hans vilje, fordi han vet, at ingenting truer ham, og at han ikke vil falle, fordi han er i Guds hender, og i alle foretak støttes han av Hans nåde.

Jeg ønsker dere, kjære søstre og medlemmer av Apostolat Fellesskapet St. Elisabeth, under våre feiringer i november, de gode, gledelige øyeblikkene. Jeg ber også om sterkt håp, klart blikk på fremtiden, sterk vilje og utholdenhet, slik at vi tillitsfullt kan møte de nye utfordringer og livets vanskeligheter. Hl. Elisabeth og salige Maria Louise går i forbønn hos Gud for våre intensjoner og hjelper oss, for alltid å bli hos Ham, og styrke vår tro og kjærlighet. La vårt liv være transparent, slik at det aldri er forskjell mellom vår tro og vår livsførsel.

Når jeg forener meg i disse gledelige dager, sender jeg mange hjertelige hilsener, også fra generalrådsøstrene og fra alle beboerne i huset vårt,

deres hengivne i Herren
Moder Samuela Werbinska
generalpriorinne