I encyklikaen Lumen Fidei leser vi, at sakramentene er et middel til å overføre troens fylde til mennesket. De er “rommet” der møtet med den levende Gud finner sted, noe som er grunnleggende for vår vekst i troen og dermed for vårt åndelige liv. Pave Frans kaller sakramentene «Kristi kraft» fordi Han selv er til stede i dem.

De to sakramentene, som på en spesiell måte bidrar til vår åndelige vekst, er forsoningens og eukaristiens sakrament. Denne måneden siterer jeg to tekster fra kilder, som jeg anbefaler for videre lesing og refleksjon.

Om forsoningens sakrament:

„Det understrekes at den mest dyrebare frukt av tilgivelse, oppnådd i botens sakrament, er forsoning med Gud, som finner sted i dypet av hjertet til den bortkomne og gjenfunne sønnen, som er enhver botferdig person. Det bør også legges til, at forsoningen med Gud er så å si opphavet til ytterligere forsoning, som reparerer andre splittelser, forårsaket av synd: Den angrende, som har blitt tilgitt, blir forsonet med seg selv i dypet av sitt eget selv, og gjenoppretter den indre sammenhengen: Han blir forsonet med sine brødre, som på en eller annen måte ble forurettet og fornærmet av ham og forsonet med Kirken. Han blir igjen ett med all skapelse. Ut fra denne bevisstheten oppstår det i den angrende, på slutten av forsoningsritualet, en følelse av takknemlighet til Gud for Hans barmhjertigheten som han mottar. Hvert skriftemål er et privilegert og velsignet øyeblikk hvor, etter at splittelsen har opphørt, et nytt, uforfalsket og forsonet menneske blir født: i en forsonet verden”!“(Reconciliatio et Paenitentia; 192, hl. Johannes Paul II).

Om Eukaristien:

„Blant forbindelsene mellom eukaristien og de forskjellige kallene i Kirken, er spesielt sterkt “det profetiske vitnesbyrdet om gudviede personer, som i eukaristifeiringen og i tilbedelsen finner styrke til å følge den lydige, fattige og kyske Kristus radikalt”.[225] Gudviede menn og kvinner, kan ha undervisningsoppgaver og omsorg for trengende. Ved undervisning eller i tjeneste for syke, vet de, at det grunnleggende målet i deres liv er “kontemplasjon over det som hører Gud til og konstant forening med Gud”.[226] Det vesentlige bidraget som Kirken forventer av de gudviedes liv, angår mye mer måten å de lever på, enn deres antall timer i arbeid. I den forbindelse vil jeg minne om betydningen av jomfruelighet som vitne, nettopp i forhold til eukaristiens mysterium. Faktisk, i tillegg til henvisningen til prestelig sølibat, avslører det eukaristiske mysterium en intim forbindelse med innviet jomfruelighet, siden det er uttrykk for Kirkens eksklusive innvielse til Kristus, som hun aksepterer som sin Brudgom med radikal og fruktbar troskap.[227] I eukaristien finner innviet jomfruelighet inspirasjon og næring for total selvhengivelse til Kristus. Fra eukaristien henter den Gudviede dessuten trøst og oppmuntring til også i vår tid, å være et tegn på den ubetingede og fruktbare kjærlighet, som Gud har til menneskeheten. Til slutt, gjennom sitt spesifikke vitnesbyrd, blir det innviede livet objektivt en fremkalling og forventning om “Lammets bryllupsfest” (Åp 19,7.9), som er slutten på hele frelseshistorien. I den forstand refererer det effektivt til det eskatologiske perspektivet, som hver person trenger for å kunne styre sine egne valg og livsbeslutninger” (Sacramentum Caritatis; 81; Benedikt XVI).

Til ettertanke:

• Er de to sakramentene for meg først og fremst et møtested med Gud som elsker meg? Er de for meg en “skole” i kjærlighet til Gud og vår neste?