Kristus i Prologen hos Johannes fremstilles også som fos – lyset som er livets kilde for oss. Det gjør oss i stand til å bli frigjort fra synd og vantroens mørke. Logos blir dermed en åpenbaring av lysets Gud: «Og mens han ba, fikk ansiktet hans et annet utseende, og klærne ble blendende hvite» (Lukas 9, 29). Et eksempel på en slik åpenbaring er Jesu forklarelse på Tabor-fjellet. Det var en indre gjennomtrengning av Gud som ble lys. I sin forening med Faderen ble Jesus selv lys fra lys (jfr. Benedikt XVI, Jesus fra Nasaret). Selv om Kristus døde på korset, sto han opp fra de døde. Han overvinner alt mørke, og inviterer oss også til å engasjere oss i åndelig kamp ved å anerkjenne Logos som vårt lys. I vår kongregasjons historie finner vi en analogi til hendelsen på Tabor-fjellet. I 1850, da Moder Maria og Moder Franziska opplevde et spesielt mørke på grunn av misforståelsen av deres årsaker til at de forlot novisiatet hos Borromeussøstrene, fant de i Gud et indre lys som ga dem styrke til å gjenoppta sin virksomhet. Vi er også kalt til å overvinne syndens og dødens mørke ved å følge de evangeliske råds vei, vår lysvei.

«Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti» (Salme 119, 105). Hvordan ser min bønn med tidebønnene ut? I hvilken grad lytter jeg til Guds stemme i mitt hjerte i denne daglige bønnen i Salmene?