Kjære søstre,
Kjære medlemmer av St. Elisabeths Apostolatfellesskap,

Når vi avslutter påsketiden, feirer vi høytiden for Den Hellige Ånds komme. Det er en av de viktigste høytidene, beskrevet av apostelen i Apostlenes gjerninger. Den hellige Lukas skildrer apostlenes krets, som sammen med Maria holdt ut i bønn i Øvresalen. Når vi minnes denne viktige hendelsen, samles også vi til bønn for å prise Gud for Den Hellige Ånds gave, som hver og en av oss har mottatt. Høytiden vi feirer, gir oss en anledning til å fornye i oss bevisstheten om hvor stort behov vi har for Den Hellige Ånds nærvær i vårt liv. Derfor påkaller vi Ham med tro og ydmykhet: «O Skaperånd, kom til oss inn, opplys vår sjel med himmelsk skinn, fyll hjertet med din kjærlighet, gi kraft i vår skrøpelighet, og styrk oss med din faste makt» (Hymne til Den Hellige Ånd).

Kristus trengte apostlene for at de skulle bli hans vitner og i hans navn gå helt til jordens ytterste grenser. Til denne misjonen forberedte han dem mens de vandret gjennom Galilea, lyttet til hans lære og så de under han gjorde. Han forberedte dem også da han led og døde på korset, og gjennom den femti dager lange ventetiden på Den Hellige Ånds komme. Det var en lang læreprosess, som de likevel ikke fullt ut forstod. Han talte til dem om løftet, at han ville være med dem, og ba Faderen om å sende dem Talsmannen, som skulle være hos dem for alltid (jfr. Joh 14,16). I lydighet mot Jesus ble de værende i Jerusalem og ventet på at Faderens løfte skulle bli oppfylt (jfr. Apg 1,4–5). Etter Kristi himmelfart samlet apostlene seg igjen i salen ovenpå, der de sist hadde spist måltidet sammen med Jesus, og hvor han innstiftet Eukaristien. De var fulle av frykt og uro, og visste ikke hva de skulle gjøre videre. Bønnen skulle være for dem en styrke og en forberedelse til Den Hellige Ånds komme. De visste ikke når eller hvordan det skulle skje. Mens de holdt ut i bønn, hørte de plutselig en kraftig lyd, som av et voldsomt vindkast. Selv om rommet de oppholdt seg i var lukket, viste det seg et lys som av ildtunger, som delte seg og hvilte over hver av dem. I samme øyeblikk kom Den Hellige Ånd over dem, og de ble fylt med kraft til å forkynne Evangeliets sannhet.

Fellesskapet og bønnen er to aspekter som er svært viktige i vårt liv, og som den hellige Lukas særlig fremhever. De holdt ut «enstemmig i bønn» og «hadde alt felles». Grunnlaget for vårt ordensliv er fellesskapet, som vi bygger gjennom våre avlagte løfter og et liv viet til Gud. Det er Kristus som samler oss; vi er med ham, og for ham utfører vi våre daglige oppgaver. Som den hellige Johannes Paul II skriver: «Den Hellige Ånd fører sjelen inn i fellesskap med Faderen og med hans Sønn, Jesus Kristus (jf. 1 Joh 1,3). Dette fellesskapet er kilden til det brorskapelige liv.» Det er Den Hellige Ånd som leder fellesskapene av gudviet liv, slik at de kan oppfylle sin misjon i tjeneste for Kirken og hele menneskeheten, i samsvar med sin opprinnelige inspirasjon (jfr. Vita consecrata, 42). Vi er derfor kalt til å videreføre Kristi misjon og leve ut den karisma som er blitt betrodd oss. Den Hellige Ånd har også kalt dere, kjære medlemmer av St. Elisabeths Apostolatfellesskap, til å virkeliggjøre denne karisma i deres egne miljøer. Sammen med oss får dere ta del i dette oppdraget og slik vandre veien mot hellighet. Som vi leser i våre Konstitusjoner: «Kristus og Kirken sender oss til de fattige, dit hjelpen trengs mest… Den hellige Elisabeth lærer oss: ‘Vi skal gjøre mennesker lykkelige.’ ‘Av det vi har, skal vi med glede og villig dele med andre.’» (K 21) Alt dette virkeliggjøres i relasjon til Jesus, i en fullstendig hengivelse til ham. Hvis vi i det daglige bærer i oss bevisstheten om at Kristus står på første plass, vil vi også kunne oppfylle vår misjon med stor iver og glede. «Vi er ikke tjenere for Kristi gjerninger, men tjenere for Kristus i hans gjerninger.» Det er ikke jeg og min tjeneste som står i sentrum, men Kristus som sender oss. Guds tjenerinne moder Franziska minner oss om at «vår eneste, dype omsorg er å tjene Herren Gud i de syke og fattige med et hjerte fylt av barnlig takknemlighet. La oss gi ham alene hele vår kjærlighet. La oss elske våre medmennesker, og særlig våre medsøstre, som oss selv, og tålmodig bære deres svakheter. Ved å leve enkelt og ydmykt gir vi alle et godt vitnesbyrd» (jfr. D 66,1). I et slikt «åndelig fellesskap» begynner møtet med det andre mennesket – vår felles vandring.

Det andre aspektet er bønnen, som styrker vår relasjon til Kristus, utdyper vårt indre liv og er en kilde til kraft i vårt kall. Den Hellige Ånd fylte apostlene da de holdt ut i bønn. «Vårt kall finner sitt dypeste uttrykk i det kjærlige møtet med den treenige Gud i bønnen. Derfor er bønnen sentrum i vårt ordensliv» (K 40), og den blir et lys for vårt liv og vår ferd. Det er i lyttingen til Guds ord at inspirasjon, styrke og svar på det vi bærer i hjertet, blir gitt. Bønnen er en styrke i livets vanskelige øyeblikk. I stille forening med Gud overgir vi til ham alt det vi bærer i hjertet, og alle mennesker som han lar oss møte på vår vei. Bønnen er drivkraften i vårt daglige liv. Også Maria mottok budskapet fra engelen i bønn, og i forening med Gud svarte hun på hans kall. Hun gjenkjente behovet for å tjene sin neste og tok på seg anstrengelsen med å skynde seg til fjellene til sin slektning Elisabeth. «Maria er et opphøyd forbilde på fullkommen konsekrasjon, som kommer til uttrykk i en helhjertet tilhørighet til Gud og en fullstendig hengivelse til ham» (jfr. Vita consecrata, 28).

Kjære søstre, kjære medlemmer av St. Elisabeths Apostolatfellesskap, jeg ønsker for oss alle at Den Hellige Ånd må komme over oss og fylle oss med glede, godhet, kjærlighet, visdom, klokskap og fred. Må han styrke oss i vår daglige ferd, slik at vi lever i Evangeliets ånd og blir vitner om Guds nærvær i verden. Må den hellige Jomfru Maria, fylt av Den Hellige Ånd og lydig mot hans inspirasjoner, følge oss på veien mot hellighet og gå i forbønn for oss hos Gud.

I åndelig fellesskap sender jeg dere mange hjertelige hilsener fra søstrene i generalledelsen og fra hele vårt fellesskap. Jeg ønsker også å takke for all velvilje og godhet, og for de mottatte påskehilsener. Jeg bærer dere alle i min forbønn.

I Jesu Hjertes kjærlighet
S. M. Rafaela Fischbach
generalpriorinne