III. Kontemplasjon og kjærlighet til Jesu hellige Hjerte som en konstitutiv faktor i Elisabethsøstrenes spiritualitet og virksomhet

Jesu Hjerte-kult finner uttrykk i ytre handling. Men dens dypeste vesen er ønsket om å forvandle sitt eget hjerte etter Jesu Hjerte. Derfor må alle bønner og alle fromhetsøvelser knyttet til andakten til Jesu Hjerte lede til å vende våre liv fullstendig mot Gud og forme i oss et nytt hjerte som kan ta imot de guddommelige følelser og være i forening med Det guddommelige Hjerte. Likedannelse og forening med Jesu Hjerte er målet for vår personlige kommunion med Kristus, og vår deltakelse i Hans frelsesverk. Dette bør realiseres både på det indre plan gjennom å pleie livet i forening med Kristus og gjennom aktiv apostolisk tjeneste for folk gjennom omsorg for deres frelse.

1. Andakten til Jesu hellige Hjerte som et spesielt middel til forening med Kristus

Andakten til Jesu hellige Hjerte utgjør i vår spiritualitet et særlig middel til å realisere et liv i forening med Kristus. Jesu Hjerte er et tegn, som tillater oss å se hele Guds Mysterium, og hele virkeligheten i lyset av Guds kjærlighet. Ved Jesu gjennomborede side og åpne Hjerte oppdager vi Guds ekstraordinære og uendelige kjærlighet. Troen på denne kjærligheten er grunnlaget for og kilden til indre liv for en som ærer Det guddommelige Hjerte. „Jo mer levende troen er, jo høyere vår oppfatning av kjærligheten som vi er elsket med er, desto mer intensivt blir det indre liv født av troen”.[1] Det er ingen annen vei som fører til vennskap med Gud enn kjærlighet, og å elske Gud, det er konstant å leve i hans nærhet. Det er kjærlighet som fører til full forening med Kristus. Den er også kraften som forvandler mennesker. Hengivenheten til Kristus, til Hans elskende Hjerte, gir mulighet for å erfare den forvandlende kjærlighetskraft i Hans Hjerte. Dessuten, i den grad denne relasjonen blir mer intensiv, omfavner og gjennomsyrer den hele menneskets liv, slik at det begynner å se på alt i lys av dette dominerende forhold.

Jesu Hjerte er kilden til overnaturlig liv. Praksis og fromhetsøvelser knyttet til Jesu Hjerte-kulten, burde lede til å oppnå et livsfellesskap med Kristus. Likesom våre grunnleggere, med sine dype personlige erfaringer av kjærlighet til Jesus, har vunnet seier gjennom andakten til Frelserens Hjerte, må også vi ledes til å stadig bli bedre kjent med Jesu person i Hans Hjertes mysterium.

Forståelse av Jesu Hjerte, å trenge dypere inn i hans sinnelag, helt til vi finner kjærlighetens fundament, som stadig gir liv, er veien som leder til et inderlig møte med Jesu Kristi person. Kontemplasjon av Jesu gjennomborede side og åpnede Hjerte, som avler autentisk andakt til Jesu hellige Hjerte, stimulerer formingen av egne holdninger som uttrykker Jesu Hjerte-spiritualitet.

Nattverden er uten tvil det sakramentet som har en helt særskilt plass i foreningen med Kristus. Det er viktig å understrekes at Kristi tilstedeværelse i det eukaristiske offer er uløselig knyttet til kjærligheten han åpenbarte gjennom sitt åpnede hjerte. Ved å delta i messen forener vi vårt hjerte med Hans. Deltakelse i eukaristien og eukaristisk tilbedelse, som er en forlengelse av feiringen av eukaristien, er dypt innprentet i vår spiritualitet. Ratio Institutionis understreker denne sannheten og viser tydelig våre grunnleggeres holdning til Jesu Hjerte-kulten: „Betraktningen av Jesu åpnede Hjerte førte våre grunnleggere nærmere mysteriet med hans offer på korset, og dermed til det Eukaristiske Offer. I Det guddommelige Hjertet så de den kilden de kunne øse krefter fra til full overgivelse og offer”.[2]

Kjærligheten til eukaristien som den ypperste gave av Det guddommelige Hjertes kjærlighet, styrker foreningen med hans hjertes følelser og sinnelag og fører til liv i et personlig forhold til Kristus. Ratio Institutionis minner oss om at: „Gjennom tilbedelse og betraktning over Jesu kjærlighet ønsker vi å åpne våre hjerter for Ham, tillater ham å gjennomtrenge oss og forme oss gjennom Hans kjærlighet og lære oss å elske med Hans Hjerte (…)”.[3] I våre liv burde tilbedelse ha sin særlige plass som et kjærlighetsmøte med Jesu eukaristiske Hjerte. Dette understreker våre Konstitusjoner i artikkel 49: „Denne personlige bønnetid gjør det mulig for oss å utdype vår kjærlighet til Kristus og stadig på nytt å forene oss med Ham”. [4] Det er nødvendig å finne tid hver dag for å fornye vårt samkvem med Det guddommelige Hjerte. Dette er dyrebare øyeblikk hvor vi kan øse fra kjærlighetens kilder for å svare på Kristi kjærlighet.

Personlig kjennskap til Kristus betyr ikke bare å ha kunnskap om Ham, men er – som vi tidligere har bemerket – en forvandlende relasjon, som forvandler oss desto mer jo dypere og nærere den er.  I foreningen med og etterlignelsen av Jesu Hjertes sinnelag, hvis mat det er å gjøre Faderens vilje, kan vi lære en edel hengivelse til Gud og mennesker. Våre grunnleggere er et overbevisende eksempel på dette. Deres holdning er en helt konkret og vedvarende modell for forening med Kristus i Hans Hjertes mysterium. Våre grunnleggeres åndelige erfaring på dette området er vår dyrebare arv, og samtidig retningsgivende for realiseringen av vårt kall som Elisabethsøstre. Når vi følger i deres fotspor, må vi gjøre Jesu Hjerte til gjenstand for en dyp personlig indre erfaring.

2. Å elske med Jesu Hjerte: Dyp forbundethet med Jesu Hjerte som kilde til sann kjærlighet til våre medmennesker

Vår forbundethet med Kristus kan ikke være begrenset til det åndelige området. Den krever en grunnleggende horisontal komplettering, nemlig forening med Kristus som er til stede i et annet menneskes liv. Kjærlig samkvem med Jesus og kontemplasjon av Hans åpnede hjerte avføder fortrolighet med Gud og en vilje til å underkaste seg Hans vilje. Det er også en kilde til ekte nestekjærlighet. En naturlig konsekvens av erfaringen av Kristi barmhjertige kjærlighet er engasjement i tjeneste for vår neste. Dette bekrefter våre Konstitusjoner: „I Jesu Hjertedyrkelsen minnes vi Jesu grenseløse kjærlighet til menneskeheten og hans ubetingede hengivelse til Faderen (…). Vi tilber Herren og vet at vi er omsluttet av hans grenseløse kjærlighet med alle våre svakheter og byrder. I korsets etterfølgelse svarer vi på den miskunn som i Jesus er blitt synlig for oss. Det skjer ved at vi streber etter å oppnå en uselvisk tjenende kjærlighet som i følge Jesu forbilde dypest sett omfatter alle mennesker”.[5] Slik har våre Grunneleggere forstått det. De – slik vi leser i Ratio Institutionis – „følte seg ikke bare sterkt tilrukket av Jesu Hjerte, men også innbudt til å bli lik Ham i hans tjeneste for menneskene” og „dette fikk sitt uttrykk gjennom deres kjærlige og uegennyttige tjeneste for de fattige og syke”.[6]

Møtet med Frelserens Hjerte og Hans kjærlighet krever et møte med nesten, og å bli en gave for andre gjennom ydmyk tjeneste. „Når man står »ansikt til ansikt« med Gud som er kjærlighet”, er det umulig å ikke føle et presserende behov „for å gjøre livet sitt til en tjeneste for nesten i tillegg til tjeneste for Gud”.[7] Jesu Hjerte-spiritualiteten fører – slik vi ser det i livet til våre Grunnleggere – til å stå ved siden av dem som bærer sitt smertefulle kors gjennom livet.

Jesu Hjerte-kult er ikke bare en tilskyndelse til kjærlighet, men også den mest effektive skole i kjærlighet. Ved å åpne sitt hjerte for oss, lærer Jesus oss å elske og forandrer våre hjerter. For å la seg lede av Guds nåde, må man godta transplantasjonen av et nytt hjerte, på en måte en åndelig hjertetransplantasjon. Gjennom å fordype oss i Herrens hjerte må vi la Ham få gjøre det som han sa gjennom profeten Esekiel: „Jeg tar deres hjerter av stein og gi dere kjøtthjerter isteden”[8] et hjerte som er følsomt for enhver menneskelig elendighet, nær mennesker, særlig lydhør for Herrens ord: „Jeg var sulten, naken, jeg var en fange og dere kom ikke til meg…”.[9] Vi trenger et nytt hjerte til å elske – fordi vi skal elske ikke bare Gud, men også mennesker med den samme Guds kjærlighet. Vi er innbudt til å forvandle hjertet, noe bare Frelseren kan gjøre. Bare Han kan lære oss å elske andre med denne Guds kjærlighet, det vil si en kjærlighet som er foregripende, uegennyttig, oppmerksom og kontinuerlig, personlig, som legger merke til hver person (å elske er ikke vanskelig, det som er vanskelig er å elske hver enkelt), en kjærlighet som tar vare på detaljer og er trofast. Bare Gud kan gi oss „et hjerte som ser, (…) hvor det er behov for kjærlighet og som fungerer på en konsekvent måte”.[10]

„Tro, som er seg bevisst Guds kjærlighet som er åpenbart i Jesu gjennomborede Hjerte på korset, fører på sin side til kjærlighet”.[11] Bare som „personer som berøres av (…) Kristi kjærlighet, personer som er beseiret av Kristi kjærlighet som har vekket i dem kjærligheten til nesten”, kan vi fruktbart utføre vår sendelse. Vi må aldri skille den kontemplative dimensjonen av vårt liv som Elisabethsøstre fra den apostolisk-karitative dimensjon. Man kan ikke utføre sitt apostoliske oppdrag uten forening med Kristus. „Den som blir i Meg, og Jeg i ham, han bærer frukt i mengder”[12], sier Herren. Hvis vi er trofaste, kan vår apostolisk-karitative tjeneste bli fruktbar. På dette området kan vi hente inspirasjon fra våre Grunnleggere, for dem var Kristus en kilde til uendelig kjærlighet til menneskene. Uegennyttig tjeneste for de fattige, syke og trengende, var et uttrykk for deres indre erfaring av Gud som har gjennomtrengt hele deres liv. Dypt opptatt av Guds uendelige nåde og kjærlighet åpenbart i Jesu gjennomborede Hjerte, ønske de å gjengjelde denne kjærligheten ved å pleie „de sårede lemmer på den Guddommelige Frelsers legeme”. Inspirert av disse flotte eksemplene på kristen nestekjærlighet, vil vi følge i deres fotspor, for at erfaringen av indre forening med Gud skal la oss stadig mer modig å erverve en tjenende holdning til vår neste hver dag.

sr. M. Agnes Nowak

[1] Majka W., I uwierzyliśmy Miłości, Warszawa 1959, s. 14.

[2] RI 3.2.

[3] Ibid.

[4] K 49.

[5] Ibidem, 60.

[6] RI 3.2.

[7] Jfr. Benedykt XVI, Deus Caritas est (forkortelse DCE), 40.

[8] Esek 36,26.

[9] Matt 25,40..

[10] DCE ,31b.

[11] Ibid., 39.

[12] Joh 15,5.